Cerro Bravo

Turen starter på morgenen med en hompete tuktuk tur til nabo landsbyen Frelandia. Herifra skulle vi følge en gammel Zenofana-sti tilbake til Venecia, med en avstikker for å nå toppen av Cerro Bravo, Det Sinte Fjellet.

Vi gikk mellom gårder som kunne vært transportert hit fra Alpene, mellom gigantisk trær og et landskap som tatt ut fra en Ringenes Herre film.

Stien var steinlagt for tusen år siden, og bare delvis intakt. Gjennom skogen hadde de gravd ut en dyp kanal som stien fulgte.

Fjellet var bratt og rasutsatt. Store deler av bergsiden var rast ut. Det siste store skredet var året før, da en rekke boliger ble tatt og to mennesker mistet livet.

Victor, guiden, skle og falt stadig vekk. Noen ganger hengende og dingle med ene benet fast i en rot, armene viftene, og resten av skrotteen frosset opp ned som halvveis i en salto.

Selv med en rikelig posisjon skadefryd, var det en smule bekymringsverdig at han falt oftere enn meg. Jeg har jo tross alt sølv fra Europamesterskapet i å falle ned trapper. Når andre overgår meg på denne fronten, er det rimelig å anta at lykken ikke står dem bi, og om tordenvær skulle dukke opp, bør man stille seg et godt stykke unna dem.

Victor forklarte at han slettes ikke var noen klondrian. Tvert imot, var han meget stødig i fjellet. Han hadde bare blitt distrahert av en sommerfugl som fløy forbi idet han prøvde å identifisere et par fugler i et tre, og han fikk solen i øynene, og…

Selv om toppen var 200 meter høyere enn Galdhøpiggen, var vegetasjonen tett og grønn og full av liv. Det var en fabelaktig utsikt utover dalen, som selvfølgelig var dekket av et tykt skydekke.

Vi kom oss helskinnet ned og vandret inn til Venecia, hvor vi spiste en omfattende Colombians middag, ble på ett eller annet vis viklet inn i en lokal bursdagsfeiring, og endte dermed opp med bursdagskake til dessert.