Cusco
Det å se de hvite toppene av Salkantay (6200m) og Humantay på veien mot Cusco var noe for seg selv. Skyene delte seg og horisonten fyltes av de massive fjellene. Ingen tvil om at jeg var på rett vei.
Landskapet vekslet hyppig mellom bratte fjell og jordbrukslandskap i dalene.
Inn i byen valgte jeg rute utenfor hovedveiene for å unngå trafikken. Over åsen var det utmerket utsikt over dalen og byen. Men på vei nedover ble bakkene brattere og brattere og underlaget gikk fra asfalt til brostein, som kan være glatt for en motorsykkel. Nok en gang begynte jeg å lure på om Google Maps prøvde å ta livet av meg, etterhvert som gatene også ble smalere og smalere og kunne umulig være ment for motorisert ferdsel. Som om ikke det var nok dukket det opp urimelig hinder i veibanen som potteplanter, julepynt og urbane lamaer.
Men det gikk på et vis og jeg kom meg omsider helskinnet frem.
Cusco lå på bunnen av en gammel innsjø, omkranset av fjell og åser. Innsjøen finnes forøvrig ikke lenger, så byen stod ikke under vann. Men grunnforholdene var dermed ustabile, som betydde at høye bygninger ikke var tillatt. Det var ingen bygg over 30 meter. De bortimot 500 000 innbyggerne bodde derfor spredt utover hele dalen, så langt øyet rakk.
Det historiske sentrum av byen var i spansk koloni-stil, men med innslag av Inka arkitektur. Cusco var en meget truristifisert by, men likevel avslappet. Gateselgerne var mindre pågående enn på tilsvarende steder, og stemningen var generelt god. Det var uendelig med restauranter, og maten var konsekvent god.
Byen var arnestedet for Inca kulturen som hadde sin spede begynnelse på 1200-tallet. På denne tiden var det Killke kulturen som var den primære i Cusco, men med tiden tok Inkaene over. Inkariket ble til på midten av 1400-tallet og varte i knapt 100 år før det ble utslettet av spanjolene.
På denne korte tiden bygde de Cusco opp som administrasjonssenter for imperiet som på det meste strakte seg 4000 km fra Colombia i nord til Chile i sør. Byen var ifølge alle beretninger svært pen, med vide gater, offentlig kunst og fontener. Der fantes statuer av gull. Arkitekturen var eksepsjonell, med Inkaenes karakteristiske byggemåte, hvor steinene ble kuttet og plassert så perfekt i veggene at selv uten mørtel var det umulig å stikke et knivblad mellom skøytene.
Palasset til Sapa Inka, kongen, var stort og overdådig dekorert. Det var et tronerom hvor mumier av alle de tidligere Sapa Inkaene satt på gulltroner. Det var vegger dekket av gull plater, og festsal med plass til 1000 mennesker
Sapa Inka brukte aldri samme klær to ganger, så det fantes enorme garderober full av klær, ofte av den eksklusive Vicuña ull. En genser laget av Vicuña ull i dag koster angivelig omlag 100 000 kr…
Da Francisco Pizarro erobret byen i 1533, tok spanjolene alt av gull og sølv de kunne finne, smeltet det ned og sendte det tilbake til Spania.
Ingenting ble bevart for ettertiden. Det ble ikke gjort så mye som en tegning, slik at man i det minste bevarte en beskrivelse av hva som en gang var. Alt ble ødelagt.
Det samme gjaldt bygninger og og parker.
De satt fyr på husene, som hadde stråtak, rev deretter veggene, og brukte steinen til å bygge nye hus i spansk stil. Vel og merke, ikke til de tidligere eierne av huset, men for spanske kolonister.
Templer ble revet og kristne katedraler bygget på toppen av ruinene.
Det var 12 tårn på åsene rundt byen som ble brukt til astronomiske observasjoner. Disse ble revet og steinene brukt til boliger.
Et stort jordskjelv rammet byen i 1650. Opp mot 90 prosent av bygningene ble skadet eller ødelagt. Det sies at det som ikke ble skadet, var det lille som var igjen av Inka arkitekturen.
Det fantes noen rester av det som en gang var. Flere bygninger hvor deler av mur og vegger var bygget av Inkaene. Rundt Plaza de Armas lå enkelte av disse. Man kunne her gå inn i restene som var igjen av Sapa Inkas storslåtte palass, hvor det nå selvfølgelig lå en MacDonalds.
