Machu Picchu

“Øl? Pisco? Whisky?” spurte togbetjenten forventningsfull. Klokken var knapt passert 6 om morgenen, så det var i tidligste laget for min del. Hun virket en smule skuffet da jeg bare ville ha en kopp kaffe. Det var vel en form for underholdning å se turister sjanglet av toget for de ansatte.

Toget fra Cusco til Machu Picchu tok 4 timer og gikk ikke særlig fort. Men det var en fornøyelig tur, med eller uten promille, da ruten gikk gjennom vidstrakte landbruksområder og senere gjennom daler med stupbratte fjellsider.

Fremme ved Aguas Calientes, eller Machu Picchu Pueblo, den lille byen ved foten av fjellet hvor Machu Picchu ligger, hvis eneste formål er turismen, ble jeg geleidet inn i en lang kø. Etter streng beskjed om å følge køen, var det ikke annet å gjøre. Omsider dukket et titalls busser opp og hele hurven ble skyflet inn i disse effektivt og usentimentalt. Så snart 30 personer til 30 seter hadde kommet innenfor døren, skjøt bussen fart oppover den smale grusveien fra 1948, som trolig ikke var vedlikeholdt siden.

Skytteltrafikken av busser fraktet omlag 5000 turister pr dag opp denne bratte ruten med knappe svinger og langt mellom møteplassene. På starten av turen var det mye livlig prat rundt i bussen, men dette stilen i takt med antall høydemeter fritt fall det var på siden av bussen. Endelig på toppen var det helt stille da bussen stoppet og slapp oss løs. Og vi fikk alle æren av å tre inn i nok en gedigen kø på vei til billettkontrollen.

Billettene var inndelt i soner, slik at de besøkende ble spredt ut på ulike deler av komplekset. Til min overraskelse var det tilnærmet fritt for folk på sonen jeg ble tildelt. Hvor de andre gruppene gikk i stim, fikk jeg vandre uforstyrret rundt og hadde et større område mer eller mindre for meg selv.

Machu Picchu ble bygget av Inkaene, i årene før den spanske erobringen. De hadde bygget her i 70 år og konstruksjonen var ennå ikke fullført da stedet ble forlatt. 

Stedet var kun for eliten og de kongelige. Det fantes skoler og observatoriet her, samt boliger for omtrent 700 mennesker.

Spanjolene fant aldri byen, noe som forklarer hvorfor den er såpass velbevart.

Amerikaneren Hiram Bingham var den første utenlandske til å komme til Machu Picchu i 1911. På det tidspunktet var det noen få bønner som brukte de store terrassene som åkrer. Bingham var på søken etter El Dorado, og lette etter gull. Byen var på dette tidspunktet overgrodd av skog. Bingham bestemte seg derfor for å sette fyr på stedet, slik at det skulle bli lettere å finne skattene han var ute etter. Opp i røyk gikk trolig uvurderlige gjenstander av tøy og tre, samt Kiphu'er og annet brennbart som kunne gitt et bedre bilde av verden her før spanjolene. Alt gikk tapt. Det som var igjen av gull, sølv og andre verdisaker ble fraktet til USA, hvor blant annet Yale universitetet beholdt store mengder av disse og i hundre år trenerte og løy for å hindre at de måtte leveres tilbake til Peru.

Jeg hadde god tid og været var perfekt. En god stund ble jeg sittende å se på byen ovenfra. Det var et temmelig spektakulært sted. En utsikt som var så godt som unik i verden.

Toget tilbake var temmelig fullt. Etter noe forvirring viste det seg at min billett hadde samme setenummer som en annens. Den andre billetten tilhørte en av et følge med kinesiske turister, hvorav ingen snakket verken engelsk eller spansk. Jeg gjorde en av betjentene oppmerksom på dette. Hun var en smule stresset fra før og dette var ikke rett tidspunkt å komme med nye komplikasjoner. Det ble noen hektiske forhandlinger blant personalet. Mye løping frem og tilbake. Etterhvert prøvde de bare å unngå oss. Jeg og mine nye kinesiske venner lo bare av disse forviklingene, og tok det hele med knusende ro. Om noen ble stående igjen på perrongen vites ikke, men både jeg og representantene for Folkerepublikken fikk være med toget da det forlot stasjonen på vei tilbake mot sivilisasjonen.