Fiasko i fjellheimen

Planen var å stoppe en dag i Salento, for å dra opp i Cocora dalen for å se de 60 meter høye palmene som stedet er viden kjent for. Men dalen viste seg å være overbefolket av turister, og dermed ikke helt for meg.

Nede i byen igjen gikk jeg tilfeldigvis forbi en informasjonsplakat med ulike turmål i området. Der så jeg for første gang navnet på fjellet Nevado del Tolima. 5220 m.o.h.

Etter litt frem og tilbake fant jeg Nevado Trek, et selskap som tilbydde guidede turer til fjellet. Og hva bedre var, de hadde plass på en 4 dagers tur om to dager. Jeg meldte meg naturlig vis på.

Turen startet klokken 5 om morgenen, med felles frokost, før vi ble transportert en mil inn i dalen til startstedet, som lå 2600 moh. Derifra begynte jeg sammen med to andre vandrere, Carlos og George (Horhei) og guiden vår, Edwin, vandring opp i fjellet i pøsregn.

Regnet lettet utover dagen. Edwin og jeg fulgte stien oppover fjellsiden i et det jeg anser som et normalt tempo i oppoverbakke. Men vi måtte til stadighet stoppe og vente på de to andre. De var ikke utrent, men dette var åpenbart mer enn de hadde kapasitet til. Jeg for min del var for opptatt av det fantastiske landskapet og gleden av å være på ekte fjelltur igjen, til å tenke for mye over andres byrder.

Målet for dagen var en liten gård ved navn Buenes Aires, som lå på 3800 meter. Med det samme jeg kom frem (alene, da jeg ble sendt i forveien for å slippe å vente på de andre), ble jeg skyflet inn foran ovnen og fikk en kopp rykende varm Aguapanela i hånden før jeg hadde rukket å hilse på noen der. Det var fem-seks andre fotturrister som varmet seg på samme vis og det var tydelig at her var alle fotturrister velkommen.

Aguapanela er forøvrig en drikk laget av pressede sukkerrør som kokes, smaker utmerket, og serveres i utømmelige mengder i fjellet. Selv om det kokes i relativt små kjeler, har jeg fortsatt til gode å se at en går tom selv om det er 20 trette vandrere som ber om påfyll. Nok et mysterium i Colombia.

Da de tre andre dukket opp fikk vi servert første måltidet, som var mer mat jeg normalt spiste på en uke, med kylling og ris og egg. Maten fikk ikke mer enn et par timer på å fordøye før middagen ble servert, først med suppe, så grillribbe, salat, ris og plantain. Som alltid i Colombia var maten helt ypperlig. 

Runt ovnen var det god stemning med mange røverhistorier blant fjellfolket.

Neste dag gikk vi videre opp til over 4000 meter, deretter ned i en dal til ca 3700 meter. Været var perfekt og landskapet fortsatte å endre seg i takt med høyden. De to andre i gruppen hang fremdeles etter, selv om det var en kortere og lettere dagsmars. Det var bekymringsverdig.

Den virkelige turen, oppstigning til toppen startet klokken 23:00 på kvelden. Vi la ut i mørket med mål om å nå toppen på 5220 meter til soloppgang. Stien var gjørmete og glatt. det regnet og var omlag 5 grader. Vi hadde 1500 høydemeter foran oss.

Edwin, guiden, ba meg gå bak de andre to, for å sikre at de hang med og klarte seg. De strevde med det glatte terrenget. De strevde med det bratte terrenget. Men mest av alt, slet de med det kalde våte været. Vi var kommet til 4100 meter da de gav opp. De frøs for mye og klarte ikke gå videre. Dette var ikke bra. Guiden hadde ikke noe valg annet enn å beordre retrett. Dette var første store nederlaget. Men han sa at det kom en gruppe til, hvor han skulle snakke med guiden, slik at jeg kunne gå sammen med dem til toppen. Dette var gode nyheter.

På dette tidspunktet kan det være verdt å nevne at Edwin ikke snakket et ord engelsk, og mine spansk ferdigheter er nokså begrenset. Så da de begynte å gå nedover og jeg ble stående igjen alene uten kart i mørket og regnet på 4100 meter i en fjellside i Andesfjellene med en forhåpning om at en annen gruppe skulle komme forbi om kanskje 15 minutter, kommunisert på et språk jeg har vaklende forståelse av, var jo det litt av en opplevelse i seg selv. Jeg tok meg en bit sjokolade og så lyst av hodelyktene til mine kompaner bli stadig mindre og til slutt forsvinne. Så det sto jeg, midt uti ingenmannsland og kontemplerte mine livsvalg.

Om lag 20 minutter senere dukket Edwin til min overraskelse opp igjen, denne gang med to nye vandrere, en tysker og en Colombianer. Guiden som skulle kommet opp med dem og tatt meg med til toppen, var blitt dårlig og måtte snu. Heldigvis samtidig hadde de møtt Edwin på vei ned, slik at de byttet tropp, og Edwin kom oppover igjen. Turen var reddet og vi kunne fortsette.

Tyskeren, som var fjellklatrer, snakket både spansk og engelsk, som gjorde kommunikasjon enklere.

Vi satte avgårde med Edwin i led, deretter meg, så de to nye. Til å begynne med holdt de to nye følge og vi snakket livlig med mange oversetter frem og tilbake. Men etter en stund begynte de to nye å falle etter. De klarte ikke henge med. Luken ned til den ble bare større. Vi stoppet og ventet på dem.

Den tyske fjellklatreren sa han var våt og frøs, og klarte ikke å gå videre. Klarte ikke tempoet. Klarte ikke påkjenningen. Vi var på 4500 meter. 

Dette var krise. Katastrofe. Her sto vi med toppen rett foran oss. Og nok en gang måtte vi snu fordi folk ikke har vett til å kle seg etter forholdene.

Selv om det var utrolig frustrerende, var det eneste rette å gå tilbake. Hypotermi i fjellet langt fra sivilisasjonen skal man ikke tulle med. Det ble ingen topptur på meg.

På vei nedover ba Edwin meg gå bakerst for å sikre at de to holdt følge. Slik trasket vi slukøret tilbake til leiren i morgenlyset etter nok en av livets små fiaskoer.

Idet vi kom inn døren ventet en varm kopp Aguapanela på hver av oss.

Fin tur, men fullstendig fiasko.