Ut i ørkenen

Variasjon i klima og økosystem i Colombia var enorm. Fra isbreer på fjellet til ørken i lavlandet. Og alt innimellom.

Den mest kjente ørkenen i Colombia, Tatacoa ørkenen, var naturlig vis ingen ørkenen. Teknisk sett var det en tropisk tørrskog, hva nå enn det betyr. Men hva enn man kaller det, var det mye sand, ekstremt varmt, og det var kaktuser. Det må da vel være bra nok? 

Etter uker i fjellet med et langt mildere klima, var overgangen nokså brå. Jeg trodde først det var gått hull på bensintanken idet jeg så stripen med veske på asfalten / grusen bak sykkelen, men ble fort beroliget av å innse at det bare var svetten som rant av meg i en stri strøm.

Turisten

Dagen i forveien hadde jeg tatt meg ned fra fjellet og inn i dalen nord for Tatacoa ørkenen. I den lille feriebyen Girardot, hvor folket fra Bogota valfarter for å nyte varmen og bading, tok jeg inn på et hotell. Hotellet var mer som et resort, med stort badebasseng, restauranter, bar, tennisbane, osv. Jeg er generelt imot å bo på slike hotell, da det bærer litt for mye preg av pakketur til syden. Ikke et sted for en eventyrer. En oppdagelsesreisende. En verdensborger. Man er da vel ikke på ferie.

Men prisen var bra, og de hadde parkering til sykkelen. Så det ble slik.

Som for å forsikre meg om at dette var en dårlig ide gikk jeg i restauranten og bestilte en øl og en burger, skråsikker på at den kom til å være uspiselig. Det ville være med på å bekrefte (ovenfor meg selv) at slike steder ikke var for meg. Dessverre, og til min forskrekkelse, var burgeren blandt de beste jeg har spist det siste tiåret. Hjemmelaget, med en heroisk mengde bacon og tomater man bare kan drømme om på Norske breddegrader. Det var et skudd for baugen. At det også var ganske behagelig å sitte med en iskald øl ved bassenget uten å ha stort å foreta seg, var også bekymringsverdig. Før en vet ordet av det er man blitt syden-turist.

Paleontologen

Midt uti ingenmannsland ligger en liten landsby, liten selv etter norsk standard, som heter La Victoria. I denne fantes det et museum om Tatacoa og fossiler funnet i området. Jeg stoppet her mest i håp om å finne aircondition. Etter å ha betalt 20 kroner for inngang til en jente hvis ambisjon i livet virket å være hva som helst annet enn dørvakt på et obskurt museum på landsbygda, slapp jeg inn og ble møtt av en ansatt som begynte å vise meg rundt og fortalte livlig om de ulike utstillingene. Dette var jeg ikke forberedt på, men var ærlig talt bare glad for å slippe unna varmen. 

Utstillingen viste seg å være fossiler av en rekke dyr og planter funnet i Tatacoa som strakte seg tilbake millioner av år. Hodeskaller av enorme krokodiller, skall av 2 meter lange skilpadder, ryggvirvler av en 15 meter lang slange (som var 90 cm bred), knokler av Gigantisk Dovendyr. Det var i det hele tatt ganske interessant. Når omvisereren begynte å legge inn i fortellingen at “denne fant jeg for 3 år siden, og den skilpadden der fant broren min. Ny, tidligere ukjent art. Den er nå oppkalt etter ham”, gikk det opp for meg at han var en av paleontologene som hadde stått for utgravingene. Han hadde selv også funnet fossiler av arter som var ukjent for vitenskapen. Hadde til og med funnet en svært gammel håndskåret asiatisk figur i Magdalena-elven, som han viste meg. “Hvor gammel er den, og hvordan har den havnet der” spurte jeg. “Aner ikke. Jeg er Paleontolog, ikke Arkeolog”, var svaret. 

Astronauten

Å få en privat omvisning av dette slaget hadde jeg ikke regnet med. Da jeg spurte om utgravingene var i regi av universitetet, fikk jeg nok en overraskelse. Det viste seg at museet var delvis finansiert av Bill Anders, sammen med The Smithsonian i New York.

Bill Anders var astronauten som ombord på Apollo 8 tok det ikoniske bildet Earthrise, hvor en ser jorden stige over horisonten av månen, på den første menneskelige ferden rundt månen. De hadde en signert kopi av bildet på veggen, og en gravert plakk med signatur og bekreftelser.

Bill Anders var forøvrig for Norgesvenn å regne, og var bl.a. ambassadør i Norge på 70-tallet.

Før jeg fikk anledning til å spørre hvordan en Apollo astronaut av alle ting hadde knytninger til dette lille museet midt ute der ingen skulle tru at nokon kunne bu, hadde paleontologen skyndet seg videre og rotet gjennom et skap hvor han først fant frem en meteoritt på størrelse med en mango, deretter en Megalodon tann, også funnet nær Tatacoa, og en rekke andre kuriositeter.

Vel ute av museet var jeg mer forvirret enn vanlig. Jeg gikk over gaten til en cafe for å kjøpe en cola, men fikk i stedet en slags neon-rosa lokal brus som smakte sukker og kjemikalier, men i det minste var kald og leskende. 

Ørkenen

Ruten jeg fulgte var en gammel tågbane som for lengst var fjernet. En sandfylt grusvei var alt som var igjen av den, samt smale tunneler uten lys og med en merkelig øl-lignende aroma.

Trærne ble gradvis erstattet med kaktuser, gresset ble stadig mer vissent, og landskapet åpnet opp i den tørre luften. Dette var ørkenen. Dette var Tatacoa.

Jeg stoppet for å ta noen bilder, og kjente varmen umiddelbart som et tykt teppe. Det var midt på dagen. Her var det bare å komme seg videre før en kokte over.

I andre enden av ørkenen lå den lille landsbyen Villavieja, mitt hjem for natten. Dette var et sted hentet ut fra en western film, men med noen av hestene byttet ut med motorsykler. Her boltret ungdommen seg med å kjøre scootere og mopeder rundt i de støvete gatene, mens de eldre hadde tatt til vettet og nøt en kald øl i skyggen. 

Jeg sjekket inn på hotellet, tok en velfortjent kalddusj, og gikk for å finne meg noe å spise. Det viste seg at det var flere sjømat-restauranter her. For meg var sjømat i ørkenen et tegn på vaklende dømmekraft, så det ble wok med kjøtt og mange typer grønnsaker i stedet. Nok et godt måltid i Colombia.