Høylandet i Peru
Det tok nesten tre timer å komme seg ut av Lima. Byen strakte seg ut i det uendelige og det evinnelige trafikkaoset gjorde det hele til en seiglivet affære. Det var flere trafikkulykker på veien. Flere steder var det full stopp i alle retninger. Selv klarte jeg å kjøre på en lyktestolpe på et fortau, av årsaker som i ettertid virker uklare. Jeg var nok ikke den første. Det var plenty av bulker i stolpen fra før.
Men litt etter litt ble det lengre mellom bilen, færre mennesker på gaten og husene ble stadig mer frittstående. Og omsider var byen lagt bak meg, erstattet av fjell og daler.
Kjøligere ble det også. Toppen av fjellpasset var på over 4600 meter, hvor det var snøfnugg i luften. Nokså brå overgang fra varmen i lavlandet.
Jeg stoppet på toppen av passet, hvor det lå en enorm åpen gruve. Et helt fjell var fjernet og alt som gjenstod var det dype krateret hvor store lastere sakte men sikkert tømte fjellet for verdier. Det var i hovedsak kobber som ble utvunnet, og dagbruddet her var som stadig flere store prosjekter kontrollert av kinesiske firmaer og myndigheter.
På andre siden av passet rullet jeg nedover mot 3300 meter og krysset en stor høylands-slette til byen Huancayo. Langs hele denne strekningen lå det gårder og åkrer så langt øyet kunne se.
Fra Huancayo fulgte jeg veien 3S som gikk langs kanten av en lang elvedal. Bokstavelig talt, langs kanten. Veien var skåret ut av fjellsiden og stort sett ikke mer enn en bilbredde vid. Berget var av den løse sorten og rundt annenhver sving var det spor etter tidligere jordras. Midt i en sving ble sykkelen truffet av en stein i et lite miniras. Heldigvis var det bare en liten stein og gjorde derfor ingen skade. Desverre var den for liten til i det minste lage en bulk, slik at historien ble bedre.
Utløpet av dalen var på godt under 3000 meters høyde, og overraskende varm. Det var kaktuser av mange slag og jorden så nesten ut som ørkensand, bare avbrutt av strekninger med ildrød sand, som om man hadde tatt en avstikker til Mars.
Jeg stoppet en dag i byen Ayacucho, hvor julehandelen tydeligvis var i full sving. Markedene og gatene var overfylt av mennesker og vrimlet av liv. Her benyttet jeg anledningen til å prøve stekt alpakka, som slettes ikke var værst.
I et forsøk på å ta en snarvei ut av byen klarte jeg å vikle meg inn i boligfeltet som lå oppover en fjellside i motsatt retning av hvor jeg skulle. Veiene her var mest bare stier og løyper av stein og løs sand. Alt dette var forutsaket av stengte veier på grunn av veiarbeid, og Google Maps sin noe uheldige tendens til å velge verst tenkelige rute. Jeg var naturligvis helt uskyldig i alt dette, og hadde intet ansvar for egne valg.
Etter denne snarveien som tok dobbelt så lang tid som å bare kjøre gjennom trafikken, tok jeg veien videre sørover hvor nye fjellpass ventet, med mange høydemeter, stadig vekslende vegetasjon, små landsbyer, flokker av Vicuña’er, og en og annen gås på spasertur over veien.
Videre inn mot kjernen av Incaenes rike.
