Lima
Kanskje jeg var begynt å bli miljøskadet, men det var en økende morbid glede i å kjøre gjennom storbyene, med alt kaoset og stresset og den totale likegyldigheten til trafikklover eller rasjonalitet. Alt handlet om å komme seg frem, og det var svært få begrensninger på metodikk. Det var noe forlokkende med denne kollektive galskapen.
Lima var beryktet i denne sammenhengen. Hovedstaden i Peru hadde mer enn 10 millioner innbyggere, alle med et dypt ønske om å fylle hver kvadratmeter av vei med kjøretøy, salgsboder og vanskeligstilte kjæledyr, i et forsøk på å hindre noen som helst i å rekke hva enn de hadde satt seg som mål for dagen.
Lyskryss hadde sin ufravikelige rutine. I den fremste bilen på rødt lys, begynte sjåføren å sjekke sjekke mobilen, se noen videoer på TikTok, åpne en pose potetgull, og rote gjennom en ryggsekk i passasjersetet. I det mikrosekund et lyset skiftet til grønt, begynte samtlige biler bak og fløyte for harde livet. Fomle Fomlesen fremst skvatt da til, tømte potetgullet over seg selv og kvelte motoren. I en symfoni av fløyting prøvde han febrilsk å få start igjen, og humpet ustødig gjennom krysset tre sekunder før lyset igjen ble rødt, og hele spetakkelet gjentok seg. Bare oss glade motorsykkelister kom oss gjennom disse på en forsvarlig måte ved å kjøre over fortauet, gjennom noen vareboder, krysse et par grøfter og vinke til politiet som hadde gitt opp og mistet mesteparten av livsgnisten.
Jeg tok inn på et hotell i Miraflores distriktet ute ved kysten. Dette var en trivelig del av byen med flust av restauranter, parker og markeder. Man kunne spasere langs promenaden på toppen av klippeveggen langs kystlinjen, eller surfe på stillehavsbølgene.
For min del gikk jeg rundt i byen og bar på en eske. En av grunnene til å besøke Lima var å sende hjem en del fjell- og klatre utstyr, slik at bagasjen ble lettere og den lille motorsykkelen mindre overlastet. Alt var pakket og klart, og etter betydelig research kjente jeg til alle tenkelige detaljer om forsendelsen. Etter å ha båret pakken tvers gjennom byen til postkontoret, ble jeg møtt av låste dører. Det viste seg å være en helligdag. Igjen. En eller annen katolsk greie. Det var ingenting annet å gjøre enn å plukke opp den ganske store esken og traske slukøret tilbake.
Av en eller annen grunn er det alltid stengt når jeg har en plan om besøk et sted. På veien nedover mot Lima var intet mindre enn 3 ulike arkeologiske severdigheter stengt når jeg dukket opp. I Bandurrria, med pyramider og amfiteater som var like gamle som pyramidene i Giza i Egypt, var det stengt for vedlikehold. Vedlikehold. De hadde vært der i 5000 år, og de hadde bestemt seg for å pusse opp dagen jeg dukket opp. Forstå det den som kan.
Lima var ansett som Sør-Amerikas gastronomiske hovedstad og en av de fremste matdestinasjonene i verden. Her i Miraflores krydde det av restauranter og kafeer, med alle tenkelige typer mat. Men særlig sjømaten var populær. Utenfor de mest populære restaurantene var det daglig lange køer for å komme inn. I de øvrige var det også knapt om plassen. Og omdømmet var vel fortjent. Man fikk servert fantastisk Ceviche av fisk og blekksprut og skalldyr, med Tigermelk, en blanding av lime, chili og krydder. Causa, en type potetstappe med avokado, tomat og egg, toppet med sjømat i godt krydret saus, var aldeles ypperlig. Her kunne man finne det meste og kvaliteten var svært god. Neste gang du er i nærheten, stikk innom Miraflores og prøv sjømaten. Anbefales.
