Reisadalen til Alta

Finnmark på langs - Etappe 1 av 4

“Du har overoptimalisert livet ditt!” utbrøt Gaute når jeg takketnei til nykokt vann på kveldingen. 

“Gidder bare ikke å stå opp midt på natten for å gå ut å pisse i regn og uvær. unngår derfor å drikke den siste timen før jeg legger meg… Annet en en liten dram, vel å merke.” Jeg kan være sta, og står på mitt.

Dette er selvfølgelig bare pga latskap. Men latskap er undervurdert. Her oppe på fjellet, omringet av snø, i regnet med 0 grader om nettene, er latskap en nyttig egenskap. Gjør minst mulig. Ligg i soveposen og hold deg varm.

Gaute hadde på min oppfordring tatt med seg den letteste soveposen han hadde. Denne viste seg å bare rekke ham opp til under armene, så kanskje ikke optimal for en uke i fjellet.

Snø midt på sommern

Vi var kommet oss opp fra Reisadalen, over de første høydene, krysset elver og gått flere km i snøen som fremdeles klamret seg fast her midt på sommeren.

Tempoet de første dagene var ikke veldig høyt, og jeg begynte å bekymre meg for fremdriften. Nå viste det seg at en elv vi skulle krysse var for dyp til å komme seg over. Dermed måtte vi gå rundt vannsystemet, som gjorde ruten lengre. 

Det regnet den natten, og var temmelig grått på morgenen. Vi spiste frokost i en steinur ved et vann etter en times gange. Skydekket var lavt, og det var stadige regnbyger. 

Terrenget var krevende, med steinur og snø, og en rekke elvekryssinger. Det var vått og kaldt. Vi gikk på kryss av dalene, så det var stadige høydemeter som måtte bestiges.

En matbit i regnet

Dette, sammen med smerter fra gamle krigsskader i hofter og kne hos Gaute, gjorde at det var en undertone av frustrasjon som sakte økte. Når nok en stor elvekryssing sto for tur, med reingjerde som sperret veien midtstrøms, så det litt mørkt ut. Jeg var usikker på om han ville klare å gå hele veien.

Senere på dagen ville vi komme til en grusvei som ledet fra Kvænangen til en demning oppe i fjellet. Hvis turen skulle avbrytes måtte det gjøres her. Her kunne man gå ut. Hvis ikke, var det ikke noe valg annet enn å fortsette frem til Alta. Jeg nevnte dette for ham. At her kunne han gå ut, hvis han ikke så det likt å gå videre. Ingen skam å snu og alt det. 

Men det var ikke aktuelt. Ikke faen. Vi skulle til Alta.

Det er befriende å passere et “point of no return”. Man har ikke noe valg annet enn å se fremover. Det å gi seg er ikke lenger noen mulighet, og dermed ikke noe å tenke på. Nå var det bare å se fremover. 

Tullinger på tur

Rutinen som utviklet seg var at vi sto opp kl 06, pakket, brøt leir, og begynte å gå mellom kl 07:00 og 07:30. Vi gikk så i 1-2 timer før frokost. I disse timene preges praten av misantropi, dystopiske visjoner og sivilisasjonens snarlige kollaps. 

Etter frokost er det den lyse fremtiden som ligger fremfor oss som er i sentrum; hvordan alt fra kjernekraft til AI til de uendelige mulighetene som teknologi og kunnskap kan utløse. Slik løses verdensproblemer av havregryn, kakao og kruttsterk pulver kaffe.

Middag et sted mellom kl 14 og 16, med en god times pause til å la maten sige. Deretter fortsatte vi å gå frem til mellom kl 18 og 20. 

Det ble lange dager. Men vi hadde et visst forflytningspress og tempoet var ikke det høyeste.

Terrenget var svært variert, fra fjell og daler til stadig mer vidde etterhvert som vi kom nordover. Landskapet var tidvis helt magisk, hvor dype, brede elver snirklet seg gjennom daler som strakte seg ut til havet i horisonten i vest. 

En og annen fisk

Været ble stadig bedre, og det ble varmere etterhvert som mer av ruten gikk i lavere terreng.

Når Gaute atpåtil klarte å lage gamasjer ut av stropper og gaffatape for å holde vannet ute av skoene ved de stadige elvekryssingene, så alt så mye lysere ut.

En kald pils i Alta var stadig mer innenfor rekkevidde.

DIY Gamasjer

Men slitet hadde en kostnad, og de siste dagene var det ikke mye saft igjen i beina til Gaute. De gav etter i nedoverbakkene og han måtte holde seg oppreist på stavene. Det var bare så vidt, men det holdt helt frem. Vi kom oss frem til Alta.

Alt dreier seg om evne og vilje. Når evnen sviktet, gikk han helt frem på vilje alene. Det er imponerende.

Virkelig en seig gammel jævel. En sta gammel geit.

Enden nærmer seg