Alta til Lakselv
Finnmark på langs - Etappe 2 av 4
Trodde bakken opp til vidda var verre og seigere enn den viste seg å være. Synes å huske at det var mye pesing og banning sist jeg gikk opp her, men var slettes ikke så ille. En liten time så var jeg oppe på platået, og kunne ta fatt på det paddeflate landskapet.
En klar fordel ved å krisemaksimere og anta at ting blir skikkelig ille, er at man fort blir positivt overrasket når det kommer til stykke.
Finnmarksvidda
Været var perfekt. Ypperlige forhold for å ta inn litt tid.
Hadde brukt en dag mer enn beregnet til Alta, og tenkte derfor å trø litt på for å ta inn det tapte.
Det var bare meg nå, så da var det greit å sette opp tempoet noe.
Å gå på Finnmarksvidda er nokså enkelt, hvis man styrer unna myrene. Det er temmelig flatt og det finnes alltids et ATV spor som leder noen lunde i den retningen man har tenkt seg. Er det litt vind, holder det verste av insektene seg unna. Etter noen dager med svetting, holder de fleste menneskene seg unna også.
For å komme over vannsystemet som blir til Staburselva, måtte jeg ned i dalen og krysse i sørenden av Nordre Stabbursdalsvannet.
Nedi dalen var det varmt og vindstille. Krattet på sidene av ATV-stien ble tykkere og høyere, til det etterhvert var helt ugjennomkommelig. Foran meg var luften blitt svart av mygg. Her var det ikke annet å gjøre enn å traske gjennom myrer og elver og hva det måtte være i et så høyt tempo som mulig, med myggsprayen i kontinuerlig avfyring, øynene lukket, og håpe på det beste. Mygg i Finnmark skal man ikke ta lett på.
Velberget på andre siden av dalen ristet jeg av meg 3 kg med mygg-kadavre som utgjorde den ene promillen av krekene jeg hadde klart å gjøre ende på ved å vifte vilt rundt meg med nevene som en besatt.
Stabbursdalen Nasjonalpark
Jeg fikk summet meg, og trasket livlig inn i fjellområdene i Stabbursdalen Nasjonalpark. Man må være litt påpasselig med navigeringen, da fjellene her har en tendens til fort å bli bratt, og passene en skulle tro var greie å komme seg gjennom, er langt mindre fremkommelig enn kartet tilsier. Det ble en del omveier og retretter for å finne de trygge passene, men man finner alltid en vei til slutt.
Siste dag fulgte jeg elven Oppardatjohka fra sitt opphav i Jeagilskoahpajarvi, gjennom en stadig brattere elvedal, på en stadig varmere dag, til jeg kom til fjellplatået ved Vuoddojariv ovenfor Lakselv. Dette er et svært fint område, som absolutt er verdt et besøk, til tross for alle de vanskelige navnene.
Fjellveggen ned til Lakselv er temmelig bratt, så surret en del før jeg fant en sti som kunne følges ned til dalen. Temperaturen steg og steg, og var kommet opp i 26 grader med sol fra skyfri himmel da jeg var fremme i Lakselv. Det var da ingenting annet å gjøre enn å komme seg til hotellet og få seg en kald pils.
