Rohkunborri
Det var på høy tid å komme seg på fjellet igjen, men lat som man var blitt etter måneder på motorsykkel bestemte jeg meg for å ta en tur med packraften, da det innebar mindre bæring og mer tid til kaffedrikking. Friluftsliv var jo, som kjent, latskapens høyborg, og det var i det øyemenn viktig å gjøre så lite som mulig.
Etter å ha padlet et stykke på Altevann og fisket røye nok til middag, gikk jeg opp Stordalen og inn i Rohkunborri nasjonalpark. Over vannskillet var landskapet akkurat slik en bare innbiller seg at fremdeles finnes noenlunde urørt; Elver og vann nedi en bred, grønn dal uten bebyggelse eller stier eller folk eller ferdsel. Helt perfekte omgivelser for en padletur.
Nede ved Geavdnjajárvi var det en stor sandstrand langs hele kortsiden av vannet, hvor jeg avsluttet dagen tidlig, fyrte bål, grillet ørret og benyttet resten av kvelden til å gjøre absolutt ingenting. Det var jo sommer og dermed på sin plass å sitte på stranden uten å foreta seg mer enn høyst nødvendig.
Geavdnjajárvi var et forholdsvis stort vann på mer enn halvannen mil i luftlinje, som måtte padles før været slo om. Jeg benyttet meg av den raffinerte og velrenommerte padleteknikken kjent på fagspråket som “utagerende fyllik”, med innslag av kaotisk og inkonsekvent peiving av padleåra, høylytte deklamasjoner mot skaperverket, og i beste fall en omstendig og omtrentlig progresjon i lengderetningen. Om ikke effektivt, var det i alle fall tilstrekkelig til å forsere distansen og til å finne en dugelig teltplass et stykke ned i elva på andre enden av vannet.
Deretter ble det rafting nedover elva. Disse packraftene var imponerende holdbare, så selv om jeg traff hver eneste stein som dukket opp nedover strykene, holdt den seg hel og flytende. Det var tidvis områder hvor det var best å bære forbi strykene, som i seg selv kunne være utfordrende med tett skog og kratt langs elvebredden.
Nede ved Leinavatn var det abbor som sto på menyen. Jeg padlet meg østover og tok fem-minutt på små tredekte holmer med sandstrand som lå spredt langs kysten.
På kartet var det tegnet inn en sti som gikk over fjellet fra Leinavatn til Torneträsk. Stien begynte av uforståelige grunner flere hundre meter inne i skogen på et nokså tilfeldig sted. Hvorfor var ikke godt å si. Men hele veien til grensemerket var stien helt ok og grei å gå på.
På svensk side startet stien på et ATV-spor, så jeg hadde forhåpninger om en enkel spasertur ned mot den store innsjøen. ATV-sporet svingte imidlertid brått av vestover, bort fra den inntegnede stien. Som det geniet jeg var, bestemte jeg meg for å følge stien inntegnet på kartet og ikke ATV-sporet (som selvfølgelig også måtte gå til vannet, da det ikke var noe annet sted det kunne lede). Stien, skulle det vise seg, eksisterte ikke. I alle fall ikke noen merking. Kartet var 15 år gammelt, og om det en gang hadde vært merket hadde det ikke blitt merket eller vedlikeholdt siden kartet ble laget. Dermed fikk jeg gleden av å traske rundt i tykt kratt, over sumplignende myrer og mosegrodde steinurer med tung sekk i timesvis. Turen endte opp å ta dobbelt så lang tid som planlagt. Da jeg endelig kom ned mot vannkanten, møtte jeg på ATV-sporet igjen, som trolig var lagt rundt de mer ufremkommelige delene jeg nettopp hadde rotet meg inn i, og det ville vært ti ganger enklere å følge. Eneste trøsten var at man aldri lærer av sine feil, og at jeg garantert ikke kom til å lære noe av denne heller.
På Torneträsk var det kraftig motvind, og helt umulig å padle. Så jeg slo meg til ro, og sto opp tidlig neste morgen, midt på natten faktisk, for å komme meg avgårde. Det var som oftest minst vind på natta og morningen, og det slo til denne gangen også. Jeg padlet de siste 20 kilometerne, som bare var en liten brøkdel av denne gigantiske innsjøens lengde, og krysset over til sørsiden hvor veien gikk, og dermed endepunktet for turen.
