Sverige

For 15-20 år siden bodde jeg på et hotell i Gällivare som lå nede ved elven, malt i tradisjonell svensk rødfarge, med gode parkeringsmuligheter og hadde en utmerket bar og restaurant. I alle årene siden, når jeg har vært i Gällivare, og det har blitt en del ganger med tiden, har jeg lett etter hotellet uten suksess. Dette har vært en kilde til irritasjon og frustrasjon da Gällivare ikke kan sies å være noen verdensmetropol, og selv med mine til tider begrensede evner til å vite hvor jeg er, burde det ikke være så vanskelig å finne. På vei tilbake fra Polen, fant jeg omsider hotellet. Det lå i Jokkmokk.

Man kan ikke stole på disse svenskene. De har det med å flytte på ting av tvilsomme årsaker, og mest for å mislede valfarende nordmenn. “Nu Jävlar. Nu ska vi forvirra dissan jävla norrmennen!” kan du høre dem hviske til hverandre, og neste dag har de satt i gang med å flytte rundt på bygninger og endre på kartet. Trolig var dette en effekt av den uheldige kombinasjonen her i Nord-Sverige av at øl på butikken ble solgt med alt for lav alkoholprosent (3,5%), og uansett hvilken retning man snudde seg var det eneste man så skog, i hovedsak bare furu. Dette hadde nok drevet den ene og den andre til vannvidd. Og måten galskapen kom til uttrykk, var gjennom å kjøre amerikanske Cadillac'er fra 50- og 60-tallet, eller å plukke opp hele bygninger og plassere dem mil unna. I Kiruna hadde det gått sport i dette og halve byen var flyttet. Man var ikke lenger engang overrasket om man måtte ta forbikjøring rundt en saktekjørende kirke på E10’en når man skulle til Coop'en for å handle flesk. Nå hadde de begynt å snakke om å flytte resten av husene også, bare fordi byen (angivelig) var i ferd med å synke ned i avgrunn. Og slik fikk de holde på. Om ikke lenge ville Systembolaget i Kiruna ligge på Svinesund hvis dette fikk fortsette.

Det var unødvendig kjølig i Sverige. 8 grader og tidvis yr. Selv myggen, som nok følte de hadde våknet alt for tidlig på året, det var jo bare midten av juni, summet i en lang klagesang og måtte kle seg med dunjakke. I dette uføret tok jeg turen fra det gjenfunnede hotellet opp åssiden til høyden Storknabben, som lå ovenfor Jokkmokk. Det var en enkel og behagelig liten rute for å strekke litt på beina. På toppen var utsikten og utsynet… skog og mer skog. i alle retninger. Med kanskje en innsjø eller elv iblandet. Men ellers skog. Furutrær i alle retninger. Jeg henrettet et par små mygg og trasket ned igjen.

Tilbake i sentrum gikk jeg innom en sportsforretning og spurte om de hadde turkart, da jeg hadde planer om fremtidige ekspedisjoner i dette merkelige landet. Det var bare en kassedame i butikken. Hun trakk på skulderen og sa hun jobbet på Coop’en. Man kunne ikke stole på disse svenskene.

Maten var fortreffelig på hotellets restaurant, og ølet var så dyrt at man måtte ta seg en øl for å komme over sjokket. Det var uventet travelt her med tanke på at man tross alt var midt ute i de dype svenske skoger, med nordmenn på svenskehandel og tyske motorsykkelister på store BMW’er på vei til eller fra Nordkapp.

Jeg fortsatte nordover og stoppet for natten i Bjørkliden, like ved riksgrensen. Her trasket jeg opp skuterleden som tok meg forbi golfbanen som noen ambisiøse svensker hadde laget. Hvem som ville legge opp ferien for å spille golf på et forblåst fjell i Nord-Sverige er ikke godt å si, men det var rimelig å anta at de umulig kunne være vel bevart.

Lengre oppe flatet stien ut og det ble god utsikt over Tornetrask og Lapporten. Man kunne se hele veien til Norge både i nord og i vest. Jeg ble stående å spekulere en liten stund. Motorsykkel-delen av reiseåret gikk mot slutten. Etter mer enn 30 000 km på veien var det på tide å legge motorsykkelen på hylla og parkere hjelmen i garasjen. Foran meg lå sommeren og fjellet og turer til fots og på vannet. Det ble nok bra. Jeg trasket ned igjen til hotellet, innfant meg ved et vindusbord på restauranten og bestilte turens siste middag.