Sørøya

Nordover

“Trenger du gass?” Dette var et uventet spørsmål fra betjenten på flyplassen i Hasvik, så jeg ble litt overrasket da han kom ut av kontoret med en hel balje med gassbokser. Gass er ikke tillatt på fly av nokså innlysende årsaker, så det var ikke noe uvanlig at de ble beslaglagt her fra de reisende. Jeg kunne bare velge og vrake, og de ville ikke ha betalt verken for gassen eller kaffen, som jeg drakk en halv kanne av. Det var tidlig på morgenen. Kanskje jeg tømte hele kannen. Trivelige folk. Ikke vanskelig å forstå at man var på bygda nå.

Normalt ville fjellveggene langs kysten her være hvit av måser og fylt av skrålet deres. Men det var helt stille nå. Fugleinfluensaen i 2023 tok knekken på hele bestanden, og hele sørenden av øya var fremdeles så godt som uten en eneste måse.

I de kuperte områdene innover på øya var det i det minste fullt av ryper og harer. Ypperlige områder for jakt. Til stadighet eksploderte flokker på 10-15 ryper ut av ingenting rett foran foten, og skremte meg ut av dagdrømmingen min og halvveis inn i et hjerteinfarkt.

Sørøya var et av de mest vindutsatte og forblåste stedene i Norge. I og med at sommeren i nord hadde vært nokså midt på tre, antok jeg at det ville bli mye vær på denne turen. Men jeg var heldig og hadde timet turen bra, så solen skinte og forholdene var helt perfekte for å traske rundt i fjellet.

Tvilsomt vedlikehold

På vei mot et fjellpass kom jeg til en elv hvor de innfødte hadde gjort sin flid med å bygge en flott bru over elva. Dessverre kunne man se antydninger til noe mangelfullt vedlikehold, da broen var knekt på midten og dekket forsvunnet nedstrøms.

Fordelen med å gå på en øy fremfor fastlandet, var at det var begrenset hvor mye man kunne feil-navigere. Gikk man for langt i hvilken som helst retning kom man omsider til havet, så selv for oss med begrenset stedsans og en tendens til å ikke følge med i timen, ville det være temmelig innlysende om man gikk for langt i feil retning. Her var man også langt nok nord til at det nesten ikke vokste trær på øya, så sjansen for å gå seg vill i skogen var små.

Selv om de fleste toppene ikke var mer enn rundt 400 meter, ble det en del høydemeter i det kuperte terrenget.

Fra det lille stedet Låtret, og da mener jeg lille, det var vel opp mot to hus der, måtte jeg følge en gammel vei inn Langstrandfjorden for å komme til et pass hvor det var mulig å ta seg opp de bratte fjellsidene. Den gamle veien, trolig anlagt i tiden da verden var i svart-hvitt og lite brukt siden, kronglete seg langs kysten i den stadig tykkere havdisen. Midt på langsiden viste det seg å ha gått et betydelig ras over veien. De to beboerne må ha vært av det late slaget og hadde ikke tatt seg bryet med å fjerne de tusener av tonn med stein som dekket veien. Ungdommen nå til dags…

Endeløse strender

På nordenden av øya kom jeg ned et pass mot Finnvika, hvor den indre delen av fjorden var dekket av en gigantisk sandstrand. Derfra gikk jeg over Sandfjellet til Gamvik, hvor det var nok en stor strand. Noen hadde nok gjort et forsøk på å kapitalisere på navnet Sørøya, og importert sand nok til å dekke halve Sahara. “Hvorfor dra til Syden når du kan dra til Sørøya”, eller noe sånt hadde de vel tenkt å markedsføre dette. Når fjordene var gjort om til endeløse hvite strender, hadde de begynt å fylle opp fjellsiden. Det var urimelig mye sand, og man forventet ikke finne den på fjellet. Å gå ned siden på sanden føltes som å gå ned på utrygg snø i bratt terreng på våren og jeg var sikker på at jeg kom til å ende mine dager i bunnen av et sandras. Merkelige greier.

Hullu poro

Tåka var begynt å legge seg da jeg gikk mot nordspissen av øya. Bare noen km fra endepunktet var sikten så lav at jeg gav opp. Når man kom til kysten hadde de slake bakkene en lei tendens til å gå over i fritt fall på noen hundre meter ned i havet uten mye forvarsel, så det var greit å ha litt sikt før man begav seg ut mot slike steder. Jeg trasket derfor tilbake et lite stykke til et vann og satte opp teltet der. Morgenen etter våknet jeg til klar sikt og utmerket utsikt ut mot fjorden og noen øyer utenfor. Verden så helt annerledes ut enn bare noen timer tidligere. Jeg pakket sekken og satte avgårde nordover igjen på siste etappe av turen.

Det var drivende bander av reinsdyr også her nord på øya. Når de fikk øye på meg fikk de panikk, løp 20 meter, glemte hva de flyktet fra, stoppet for å spise, så meg igjen og repeterte hele prosessen. Tidvis løp de inn i små flokker med sauer, som flyktet 5 meter, innså at livet ikke var verdt å leve hvis man måtte trimme på denne måten, viste fingeren til reinsdyrene, og la seg ned for å slappe av i det forholdsvis gode været. Sauene gav blaffen når de så meg. De viste at mennesker generelt var ubrukelige og omtrent like farlige som en kaktus. Å holde reinsdyrene under oppsyn var viktigere, da de hjernedøde kaosagentene ikke var tilregnelige og fort kunne løpe rett over en drøvtyggende sau. ‘Hullu poro’ sier de i Finland, som betyr ‘gærne reinsdyr’. Eller ‘ukokt finnbiff' som vi sier i Skrolsvika.

På toppen av Kjøttvikvarden, nær nordspissen av øya, var det bygget en betydelig varde. Denne var satt opp helt tilbake i 1853, var 12,5 meter høy og så ut som noe tiltenkt å tiltrekke forbipasserende romvesener.

Akkar Brygge

Jeg trasket tilbake sørover til Akkarfjord, en liten bygd på østkysten hvor hurtigbåten til Hammerfest gikk fra, med utsikt direkte over til Melkøya hvor gigantiske LNG tankskip drev sakte forbi.

På flyplassen i Hasvik hadde de sagt at jeg måtte stoppe innom kaféen her, Akkar Brygge, og prøve Klippfiskpizzaen. Ifølge fjellvettreglene skulle man høre på lokale kjentfolk, eller noe sånt, så jeg fikk bare innrette meg deretter og gjøre som fortalt.

Akkar Brygge virket å være bygdas midtpunkt, med utsalg av alle tenkelige bruksgjenstander og dagligvarer, boligutleie, kaiadministrasjon, pub, kafé og en hel del annet. De to ansatte, eller i alle fall de to som var der og krevde inn penger, var to voksne damer med betydelig heft og tonnasje. Bygdefolket som drev innom med ærend eller bare for syns skyld behandlet dem med aktelse. Noen ymse turister dukket også opp etterhvert i påvente av transport over sundet, kjøpte is og øl og gjorde opp for seg med hodet bøyd.

Pizzaen så ved første øyekast til forveksling normal ut, med baconbiter, cherrytomater og oliven. Ved nærmere inspeksjon kom de mer utradisjonelle aspektene til syne. Klippfisk, potet og gulrot, samt innslag av andre uidentifiserte fyllende objekter. Her var det bare å sprette ølen, drikke seg til mot, og gyve løs.

Å ha klippfisk på pizza var en slik nyvinning som bare kunne oppstå på gudsforlatte steder som dette. Når vintermørket hadde vart litt for lenge og den ene stormen ble avløst av den neste og hjemmebrentsapparatet var tatt av vinden og spiskammeret tilrettela for fasting; det var på slike tidspunkt forstyrrede tanker som “e ska faenme lage meg pizza mæ tørrfesk” kunne slå ned i en sart sjel. Helt hvorfor de tenkte dette på Senjamål var ikke godt å si, men når ting så ut til å gå fra galt til verre var det jo ikke urimelig å imitere en Senjaværing.

Tilføringen av gulrot på pizzaen var en ide som bare kunne oppstå akkurat på det punktet i psykosen hvor lukket avdeling var innenfor rekkevidde.

Midt i disse kontemplasjonene gikk det opp for meg at hele pizzaen var spist og jeg var fremdeles noenlunde i live. Motvillig måtte jeg innrømme at den ikke var så aller verst.

En kopp kaffe senere var det på tide å gå ombord i båten og forlate Sørøya for denne gang.

Epilog

Hurtigbåten fra Akkarfjord var overraskende befolket med minst 20 reisende, et antall som trolig tangerte antall fastboende. Kanskje hele bygda hadde bestemt seg for å rømme øya og søke lykken i storbyen Hammerfest. Hvem vet.

Hammerfest var mer hammer enn fest, spesielt på en trekkfull søndagskveld.

Etter å ha sjekket inn på hotellet, trasket jeg ned til en liten brun pub som lå ved brygga, da det ikke var stort annet å bedrive tiden med.

Ved bardisken satt noen værbitte gamle karer vindskjevt, men rutinert på barkrakker som knirket i masten, og fortalte historier som alle hadde hørt fra før.

Jeg bestilte en øl, satte meg ved et bord og så litt på den begredelige fotballkampen på storskjermen hvor Newcastle ledet 1-0 over Liverpool.

Gamlekara var allerede godt i farta, og snakket ubeskjedent i volumet. De hadde vel i sin tid stått mye på dekk og viste hvordan man skulle hyle i vinden.

Da jeg var omtrent halvveis gjennom ølen begynte en av karene å fortelle de andre om sin lille bigeskjeft. Han drev med smugling av billig Viagra og engelske fotballskjorter fra Thailand og solgte dem med gode marginer her til lands. Det var visstnok originale fotballdrakter som på redelig vis var stjålet direkte fra fabrikken.

Klienten hadde i senere tid vært snurt om stadig økende priser, og han følte seg nødt til å forklare at inflasjon også fantes i Thailand, og var ikke bare en landeplage i Norge.

Jeg ble sittende en stund og halvveis høre på de mange kuriøse og innviklede forviklingene driften hadde medført i møte med tollere, lensmann og gjerrige bygdetullinger, og sippet sakte på ølen, uvillig til å kjøpe en til og å betale blodpengene bartender krevde for en skarve halvliter.

Det slo meg da jeg satt der at man ikke måtte reise jorden rundt for å kunne oppleve eksotiske steder og fargerike kulturer fylt med merkelige skruer og underlige skapninger. Man trengte bare dra til Finnmark.