Käsivarren erämaa
Solbrillene ble ofret til elvegudene, dog noe ufrivillig, da packraften kantret nederst i stryket og jeg motvillig fikk meg sommerens første bad. Generelt var jeg jo imot bading, da det både var farlig og unødvendig, og således ikke noe å aspirere til. Etter mye kaving og mer banning strandet jeg på den steinete elvebredden, fikk ristet av meg og begynte å gjøre opp status. Det var nettopp for situasjoner som dette, hvor ting kunne gått riktig galt, at det var viktig å holde seg inne med de høyere makter. Heldigvis skyldte Satan meg en tjeneste eller to, så det gikk bra denne gangen også. Høyrekneet var forslått og hovnet opp. De tidligere nevnte brillene var forsvunnet. Det samme var vannflaska. Ellers hadde det etter forholdene gått bra. Jeg hadde til og med reddet capsen.
Elva begynte oppe i noen vann nordøst for Kilpis i Nord-Finland, og de første kilometerne var det nokså grundt. I flere av de første strykene måtte jeg line eller bære packraften da det ellers var for lite vann til å padle seg gjennom steinura. Men etter hvert vokste elva seg større og strykene ble mulig å padle. Og det var mange stryk. Etterhvert ble man kanskje litt lat på å sjekke å sjekke om stryket var trygt å padle før man satte utfor.
Jeg så opp på stedet hvor padlingen hadde gått over til svømming, og tenkte “men der er det jo ikke mulig å padle”. Elva smalnet inn nederst i stryket og ledet vannet i en sterk strøm rett mot en stor stein, og nedenfor den en hylle og deretter en kvervel. Sett nedenfra var det ingen rimelig linje som ikke ville medføre en viss grad av katastrofe.
Jeg vridde opp de søkkvåte klærne, tok dem på meg igjen og tenkte det kanskje ville være smart å være litt mer forsiktig med strykene fremover. Det var mange mil igjen og jeg var mange mil fra folk. Elva ble bare større og sterkere herfra. Og jeg ville helst unngå å bade igjen denne sommeren.
Ulempen med å være mer forsiktig med strykene var at man tidvis måtte bære forbi disse. Langs elvebredden kunne det være mye kratt og terrenget ulent. Forbi et langt stryk med flere svinger og innsnevringer forsøkte jeg å finne en enklere rute litt innover i skogen, da det ikke var mulig å ta seg frem langs elvekanten. Etter å ha strevet meg gjennom kratt-jungelen, snublet gjennom steinura, havnet i en uendelig stor myr hvor jeg sakte sank stadig dypere og hadde min egen lille solformørkelse skapt av en sky av mygg på vei til å drikke de siste dråpene av blod som ennå fantes i kroppen etter alle deres kompiser hadde gjort sitt, lurte jeg litt på hvorfor jeg ikke bare hadde blitt værende i Sør-Amerika. Kanskje utforsket Brasil. En kald øl på en strand i Brasil hørtes temmelig forlokkende ut på dette tidspunktet. Eller på en strand i Colombia. En paraplydrink og…
Med tid og stunder kom jeg inn på den store elven Lätäseno, som rant fra nord til sør, var lakseførende og som jeg skulle følge hele veien ned til Karesuando. Det var vindstille og den store rolige strømmen gjorde det til en nytelse å bare drive sakte nedover. Jeg kom til en stor sandbank og slo meg ned der for kvelden. Det var varmt og solen skinte. Det slo meg at det muligens ville være gunstig å benytte seg av de optimale forholdene og padle et stykke videre utover kvelden og i midnattssola. Men jeg slo det fra meg. Å sitte stille og late seg var jo mer min stil enn å stresse avgårde til alle døgnets tider. Dessuten var det da ikke som om det ville bli uvær på morningen.
Det ble uvær på morningen. Nordavind fra alle kanter, og mest av alt fra sør, det vil si sterk motvind. Fremdriften var så som så. Og etter tre timer var det blitt såpass sterk motvind at selv om jeg padlet med full styrke medstrøms i elva, drev jeg bakover i kastene. Å fortsette med dette var jo en en smule meningsløst, så jeg tok meg inn til land, slo leir og benyttet dagen til kaffedriking og gomling av sjokolade. Jeg spaserte en tur ned til elva for å fiske, men som vanlig var middagen fanget i løpet av tre kast, det ble Harr denne dagen også, så det var ikke stort tidsfordriv.
Omsider løyet vinden og jeg kunne igjen drive nedover den store elven. Det var strekninger med lange stryk, og størrelsen på elva betydde at strømmen kunne bli svært stri. Jeg holdt meg derfor stort sett nært land hvor det var litt grunnere og mer kontrollerbart. Kilometerne drev sakte forbi, og før en viste ordet av det begynte sivilisasjonen å nærme seg, og nok en tur i villmarka gikk mot slutten.
