Veivalg

De hadde satt opp veisperringer, blokkert motorveiene, og tømt alle bensinstasjonene for drivstoff. Det var vanskelig å ikke ta det personlig. Men hele Bolivia var gått til streik og hindret all ferdsel akkurat den uken jeg skulle komme på besøk. Nesten ufint var det.

Nå var det ikke bare velkomstkomiteen for valfarende nordmenn som hadde slått seg vrang. Myndighetene i Bolivia hadde fjernet drivstoff-subsidier som medførte en betydelig økning i kostnader for befolkningen. I dagene før hadde folket hamstret drivstoff og mat, slik at stasjonen var fri og hyllene var tomme. De hadde deretter sperret veiene. Ingen fikk komme forbi, verken med mat, drivstoff eller små overlastede motorsykler.

Dette var et problem. Jeg befant meg like ved grensen, i Puno på kanten av Titicaca-insjøen, hvor planen hadde vært å krysse over til Bolivia. Tiwanaku, La Paz, Uyuni og verdens største saltslette. Det var mye å se og utforske i Bolivia, men slik situasjonen var, risikerte man å bli forsinket dager og uker. Tid jeg egentlig ikke hadde, hvis jeg skulle komme meg til Ushuaia mens det ennå var sommer der.

Jeg diskuterte dette over noen øl med Jamie, en tidligere motorsykkeljournalist som hadde kjørt jorden rundt, og kjørt motorsykkel i omtrent alle land utenom Norge. Han var også på vei til Bolivia og sto overfor samme problemstillingen.

Vi var i kontakt med en annen motorsykkel turist fra Tyskland, som var i Chile, som skulle etter planen inn i Bolivia sørfra. Iherdig forsøkte vi å overbevise ham om å dra inn i landet, slik at han kunne rapportere tilbake om hvordan tingenes tilstand faktisk var. Men han virket like skeptisk som alle andre, og var urimelig uvillig til å tiltre i rollen som prøvekanin i dette prosjektet.

Alternativet var å kjøre vestover mot kysten og krysse direkte inn til Chile. Den nordre delen av Chile er et stort lekeområde, med lange strekninger mellom byer og bensinstasjoner.

Vi sjekket nyheter og prøvde å få tak i oppdatert informasjon. Vi diskuterte og spekulerte. Til slutt kom vi frem til at det tryggeste og mest rasjonelle valget var å ta en øl til.

Puno var ikke den mest attraktive byen jeg hadde vært innom. Byggene var brune og grå, og plassert mer eller mindre tilfeldig, slik at det hele så ut som en uorganisert kolleksjon av brukte pappesker. Men været var uforholdsmessig bra, så bare man kom seg ut av byen, fikk man et langt mer idyllisk perspektiv der sentrum strekte seg i en halvsirkel rundt nordenden av Titicaca innsjøen. At solen skinte var et stort pluss her på 3800 meters høyde. Altiplano, høyfjellsletten som strekker seg gjennom sørlige Peru, vestlige Bolivia og nordlige Chile, lå høyt nok til å være nokså kjølig. Det lå nysnø i fjellene på 4000 meter, bare et par hundre meter høyere enn veien.

Veien til Puno gikk gjennom lange gressdekte daler hvor flokker av lama og alpakka beitet. Hvor vann var tilgjengelig. ble det dyrket potet og andre høylandsavlinger. Etterhvert som Titicaca-innsjøen nærmet seg, ble det stadig flere kvegfarmer. Dette var i seg selv ikke så bemerkelsesverdig, men i de små landsbyene hadde de satt opp store statuer av okser, noe en skulle tro var kontroversielt i et meget katolsk land. Men, men. Dem om det.

En beslutning måtte tas, og valget falt til slutt på Chile. Bolivia måtte vente til en senere anledning. Ruten gikk dermed tilbake over fjellene mot vest, ut mot kysten. I fjellpassene på over 4500 meter vekslet fjellene mellom røde, gule og grønne bergarter. Det lå varme kilder ved veien, og landskapet var tidvis som om det var tatt ut av en science-fiction film. Det florerte av hårnålssvinger på veien opp og ned fjellsidene, så ruten var perfekt for motorsykkel. Etterhvert begynte et lag med dis å bli synlig i horisonten, som var et sikkert tegn på at havet nærmet seg.