Atacama

“Hva i alle dager er det de driver med?” Utbrøt jeg til meg selv, idet bilene foran meg slakket ned selv om det ikke var noen umiddelbar hindring i veien. “Hva er dette for raringer? Er de gærne her i Chile? Må jeg nå forholde meg til en ny form for galskap i trafikken?”

Det tok meg noen slike runder før det gikk opp for meg hva som foregikk. De fulgte fartsgrensene. De brydde seg om skiltingen. I Chile betydde trafikkreglene noe. Det var sjokkerende og forvirrende. Etter måneder i MadMax trafikk, var jeg plutselig tilbake i europeisk standard. Hadde det ikke vært for at motorsykkelen min har en toppfart tilsvarende lett jogging, hadde jeg nok klart å anskaffe en hel del fartsbøter de første dagene i landet.

Og bilene stoppet ved fotgjengeroverganger i byene. Dette var blitt et så fremmed at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med meg selv da det plutselig stoppet en bil for å la meg gå over. I Peru siktet bilistene på deg. Hvis du var halvveis over da en bil kom rundt hjørnet, gasset de på det de kunne for å se om de i det minste fikk skremt deg til å begynne å løpe, og dermed kanskje snuble og pådra deg noen varige men på den måten. Det var derfor med en viss skepsis og meget høy puls at jeg tok de første tentative skrittene ut foran den stoppede bilen, svettende og stirrende på sjåføren, sikker på at de pønsket på noe og dette bare var en utspekulert strategi. Men sjåføren tok det hele med knusende ro. Det var nok ikke et ukjent fenomen at folk med trafikk-ptsd fra Peru tok seg over grensen, og trengte litt tid til å tilpasse seg til en verden hvor galskapen var skrudd ned til medium.

Chile var i det hele tatt en annen verden. Hele den nordre delen av landet var ørken områder, med lange, øde strekninger mellom byer og tettsteder. Det var 250 km mellom byene, og så godt som ingenting imellom annet enn sand, sol og avsidesliggende gigantiske steampunk fabrikker knyttet til gruvedrift og mineralvirksomhet. 

Veien gikk opp og inn i ørkenen, og kom ned til kysten bare der det lå byer.

Man kunne nesten overbevise seg selv om at man var på Mars, landskapet var så øde. Men på slutten av dagen kom svingte veien ned til en by på kysten, hvor man kunne stirre utover Stillehavet, få seg en iskald øl og fantastisk sjømat. Og så vidt jeg visste var det ennå dårlig med sjømat på Mars, annet enn kanskje noe gammel tørrfisk.

Atacama ørkenen lå mellom kystfjellene og Andesfjellene som skjermet området for regn, og var det tørreste stedet på jorden utenom Antarktis. Det var faktisk så tørt her at det finnes områder hvor det aldri har vært registrert en eneste regndråpe så lenge det har vært værstasjoner tilgjengelige.

Det ekstremt tørre klimaet gjorde stedet perfekt for romteleskoper, da det ikke fantes skyer. Midt ute i ingenmannsland står utallige futuristiske observatorier og stirrer mot himmelen. VLT, eller Very Large Telescope, som det oppfinnsomt kaltes, var del av Paranal observatoriet og tidligere det største i verden. Det nye, langt større teleskopet, ELT, eller Extremely Large Telescope, som det selvfølgelig heter, var under oppbygging på et 3000 meter høyt fjell, hvor de hadde kuttet av hele toppen og bygget den store kuppelen. ELT hadde et speil på over 39 meter i diameter, og bygget var over 80 meter bredt og høyt. Kuppelen var komplett og godt synlig fra veien. Jeg håpet å kunne snike meg inn på området for å få sett litt nærmere på dette unike bygget, men det lot seg ikke gjøre. Området var avsperret og kontrollert av vakter. Så det ble med å beundre dem fra avstand, og ta fatt på veien videre sørover gjennom det uendelige, ufattelig øde landskapet.

Det ble fort litt løse tøyler på forstanden og man får litt vaklende grep på virkeligheten når man kjører endeløse mil gjennom de mest livløse og øde områdene i verden. Jeg var derfor litt undrende om om jeg hadde hallusinert da jeg kjørte over Tana Bru i en dal med en liten elv fra Andesfjellene, midt ute i ørkenen. Bare for sikkerhets skyld måtte jeg snu og kjøre tilbake for å sjekke skiltet igjen. Og jada, Puente Tana, som betydde Tana Bru, lå her i ørkenen i Nord-Chile, så langt fra sivilisasjonen at en skulle tro en var i Tana Bru…