Albania
Det første som slo meg var hvor godt det luktet her i Durres. Jeg hadde naturligvis kjørt feil og viklet meg inn i et kobbel av smågater og smug, og her hadde de satt i gang å grille store kjøttstykker på spyd. Ambisiøst klokken ni om morgenen kanskje, men et godt tegn. Jeg bestemte meg for at jeg kom til å trives her i Albania. Et par minutter senere kjørte jeg forbi en bensinstasjon med det noe uheldige navnet “Kastrati”, og ble umiddelbart mer skeptisk til disse Albanerne.
I byen og langs de mer turistifiserte strendene, var det en del skilt som heldigvis var oversatt til engelsk. Langs veiene var det også tidvis oversatt til engelsk, og enkelte av stedsnavnene var forenklet ved å fjerne alle de ekstra prikkene og tødlene de til stadighet brukte over bokstavene. Språket var jo helt umulig, og de hadde nok begynt å innse det selv. “Jo” betydde nei. Å riste på hodet betydde ja. Å si “hei” eller hvilken som helst annen høflighetsfrase var bare å gi opp med det samme. Det var bare vilkårlige lyder som ikke hadde noe sammenheng med sivilisert språk, og ubegripelig for alle, trolig inkludert albanerne selv. Slikt var vel moro i gode gamle dager, når man skulle underslå et par krukker olivenolje fra Bysantiske byråkrater eller lure unna noe ost fra Sovjetiske skatteinnkrevere, men man kunne ikke holde på slik i den moderne verden. Albania var et land i økonomisk vekst og som så fremover, og engelsk var ingen problem på feriestedene.
Mye av den albanske kulturen og matkulturen ble undertrykt i sovjet-tiden, og dette hang til dels igjen fremdeles. På restauranter var det en tendens til å være et betydelig innslag av italienske og greske retter. Kanskje ikke helt unaturlig gitt geografien. Men det var ingenting å si på kvaliteten. Det var fantastisk god mat, både til middag og frokost.
Sørover langs kysten lå hvite strender på rekke og rad mellom de grønndekte fjellene og det blågrønne havet. Det var pågående byggeprosjekter overalt i et ganske vellykket forsøk på å gå Italia, Hellas og Kroatia i næringa på turistfronten. I fjellsidene lå idylliske små landsbyer i hvit kalkstein og spektakulær utsikt, omringet av store olivenlunder.
Jeg stoppet ved en gammel sovjetisk ubåt-base. Det var nesten som en albansk versjon av Olavsvern, dog noe mer forfalt. Dessverre var veien ned til selve basen stengt, slik at det ikke var mulig å ta seg inn der. Man blir jo nysgjerrig på slikt, og man ønsker jo å gå å snike på slike steder, men det fikk være til en annen gang. I stedet satte jeg kursen tilbake mot fjellene og siktet meg inn mot neste grensepassering.
