Nordre Grekenland
Grensen
Ett eller annet krypdyr, en bie eller veps eller annet faenskap, hadde kommet seg inn i ermet på jakken, fikk trolig panikk og tok til å stikke meg gjentatte ganger oppover armen. Dette skjedde akkurat idet jeg var i ferd med å krysse grensen ut av Albania, så jeg måtte holde meg i skinnet så lenge damen i skranken sjekket pass og vognkort. Hun brukte omtrent tre sekunder på sjekken før hun viftet meg videre, som var praktisk under omstendighetene. På den greske siden satt en vakt på en benk og scrollet på mobilen. Han ropte “hvor kommer du fra?” idet jeg nærmet meg. “Norge” ropte jeg tilbake, hvorpå han viftet meg videre uten å se opp fra telefonen.
Det var litt for lett med grensekryssinger. Når man kom til eller forlot en gammel Sovjet stat, forventet man jo i vakter med Kalasjnikov og vriene spørsmål om dokumenter og mange stempler. Dette skulle jo være litt utfordrende. Men det var det dessverre ikke. Vaktene, hvis man kunne kalle dem det, så ut til å kjede vette av seg og bare ventet på at skiftet var over slik at de med anstendighet kunne dra til stranden og sprette en øl.
Eneste fordelen med denne slappe grensekontrollen var at det ikke tok for lang tid før jeg fikk av meg jakken og fikk inspisert skadene. Det var stikk og røde flekker langs hele armen. Jeg ristet jakken med vigur, men krapylet hadde rømt åstedet, så jeg fikk ikke engang gleden av å kværke den lille jævelen.
Et lite stykke inn i landet stoppet jeg for å se på et jagerfly som sto parkert ved siden av veien. Det var ikke i nærheten av noen bebyggelse eller nevneverdig annet som kunne gi et hint om hvorfor det var satt ut her. Kanskje piloten hadde glemt nøklene og bestemt seg for bare la det stå der. Hvem vet.
Vikos Gorge
Den lille landsbyen Monodendri, bestående av hus bygd av stein og smale steinlagte gater, lå på vestsiden av det dype juvet Vikos Gorge. Hvis man vandret gjennom de vinglete gatene, og fortsatte langs veien et stykke, kom man til et gammelt kloster som bokstavelig talt hang utfor kanten av stupet, som jo var å legge mer tillit til høyere makter enn hva en ville ansett som rimelig.
Nedstigningen til bunnen av juvet var mer enn 500 høydemeter. Halvveis møtte jeg på en slange av anseelige proporsjoner som lå og slappet av, og virket irritert over at jeg forstyrret den.
Det var en sti man kunne følge flere kilometer innover dalen, og bare på enkelte steder måtte man klatre over steinene nederst i elvedalen, som forøvrig ble ufremkommelig når elven ble stor ved mye nedbør. Det var en meget bra tur, og når man på returen i tillegg kunne stoppe i landsbyen og få seg en skikkelig gresk lunsj, var alt bare velstand.
Meteora
Meteora var et av disse stedene hvor om man ikke selv dro dit og så det med sine egne lyvende øyne, ville antatt var en AI-generert fantasiplass. Steinsøyler på flere hundre meters høyde var stablet på rekke og rad, og som ikke det var nok hadde ambisiøse grekere bygget kirker og kloster og hus og hva det enn var, oppå toppen. Hvorfor dette var ansett som en god idé vites ikke, men det så temmelig spektakulært ut. Eneste problemet var at dette dro en del turister, og det var nok av turbusser å ta seg forbi. Men et sted verdt et besøk like fullt.
