Matera
Å krysse Mesina stredet fra Sicilia til fastlandet tok bare en halvtime. På fastlandet, helt nede på tåen av den italienske støvelen, satte jeg kursen nordover mot Tropea, en liten landsby på kysten. Derfra fortsatte jeg nordøstover til den underlige lille byen Matera.
Matera lå på kanten av et juv, og delvis bygget inn i berget, slik den først ble anlagt for over 2000 år siden. Det kunne virke som om byplanleggingen var utført av en antikkens Salvador Dali, da gatene vridde og vrengte på seg i virrvarr av retninger og uten advarsel gikk over i trapper. Ingen bygninger lå på samme nivå, og til tider lå de halvveis inne i berget. Her var reguleringsplan nokså abstrakt, man hadde ignorert både Euklidiansk geometri og fysikkens lover. Ikke rart de var litt skeptiske til å pusse opp for mye, med det resultat at byen langt på vei så ut som den hadde gjort siden middelalderen.
Et biprodukt av dette var at byen var blitt brukt som lokasjon for flere filmer som stedfortreder for antikkens Jerusalem, både i Ben Hur og James Bond og en hel del andre.
Da jeg sjekket inn på det lille hotellet i utkanten av byen, begynte resepsjonisten på eget initiativ å tegne og forklare på et kart hvor man kunne og burde og måtte gå. Det ble bekymringsverdig mange streker og piler og avmerkede kryss for et såpass lite sted. De hadde nok tapt en og annen beboere opp gjennom årene som fremdeles gikk i sirkler dypt inne i byens hjerte og ennå ikke funnet rette krysset som ville lede dem ut. Jeg gjorde en tabbe med å spørre om en restaurant anbefaling. Restauranten hørtes bra ut, men man fikk følelsen av at å komme seg dit var omtrent like komplisert som Shackletons retur fra Antarktis etter at Endurance sank. Kartet, med alle sine inntegnede forklaringer, hadde også et visst Salvador Dali preg over seg.
De hadde laget en sti ned i juvet og opp på andre siden, som man fikk lov til å gå for den nette sum av 15 euro. Blodpenger til tross, det var en fin liten tur med flere huler som folk hadde benyttet som boliger og kirker i generasjoner som man kunne stikke innom.
Jeg dro videre østover med kurs mot kysten. På veien stoppet jeg for å se på en av de utallige små kjegleformede byggene som lå spredt utover landsbygda som jeg ikke visste hva var, og ikke tok meg bryet med å finne ut av heller. Deretter dro jeg til et sted hvor man kunne gå inn i en stor underjordisk hule, men klarte ikke finne gratis parkeringsplass, så jeg gav det bare opp. Ute på kysten skulle jeg dra til en liten pittoresk landsby som lå på kanten av et stup, men kjørte feil vei i et kryss og, motvillig til å innrømme feil, endte opp på utsiden av byen. Dagen var bare å gi opp, så jeg satte kurs for Bari, hvor fergen over Adriaterhavet ventet.
