Lakselv til Tana
Finnmark på langs - Etappe 3 av 4
Selv om det blåste så mye at capsen stadig vekk fløy avgårde, med meg springende etter, var det fristende å teste ut fisket her hvor vannene lå på rekke og rad. Da det nærmet seg middagstid, stoppet jeg og testet fiskelykken. Ørret umiddelbart. På første kast, slik det skal være i Finnmark. Dette var en strålende start. Jeg festet stangen til sekken og trasket litt videre for å finne le for vinden, for å fyre et lite kaffebål og grille fisken. I et lite uttørket elveleie med bratte vegger, fant jeg den perfekte plassen. Jeg slengte av meg sekken, og hørte et lite smell. Snur sekken, og ser at sveiven til snella er knekt tvers av. Det er så typisk som det blir. Skal gå gjennom et av de beste fiskeområdene i Norge i en uke, og ødelegger fiskestanga den første dagen…
Heldigvis var det mye annet å fokusere på. Villmarksområder langt unna folk og fe. Navigering mellom store vannsystemer. Fjellpass med bare steinur i titalls km i strekk. Helt utmerket. Men fisken fikk være i fred.
Dag for dag ble det stadig varmere. Gradestokken passerte 30. Vinden løyet og snart var det blå himmel og vindstille. Det var hard kost for en stakkars nordlending bygget for 8 grader og regn.
Det er jo litt urimelig å klage over for godt vær når man er på tur i Finnmark. Men varmt og godt ble det.
Varmen gjorde også myrene tørrere enn vanlig. I stedet for å vasse til knes i svart gjørme, fant jeg steder å passere på tørr grunn. Dette gjorde enkelte strekninger som normalt ville vært slitsomme langt enklere.
Nest siste dag før Tana Bru var det såpass varmt at jeg stoppet midt på dagen, for heller å stå opp tidlig når det var litt svakere. Satt teltet under noen små busker for å få så mye skygge som mulig, på en liten kolle ved et vann. Det lå jeg og ble langtidsstekt, og prøvde uten serlig hell å få sove.
Sjekket værmeldingen. Det var farevarsel for mye lyn og torden i hele Finnmark. Så på lyn kartet på Yr. Nedslagsfeltet var et godt stykke sør, så ingen fare.
En time senere begynte det å romle i horisonten. Litt etter litt, mer og mer. Sjekket lyn kartet på nytt. Det var et stort uvær system på vei fra nordvest rett mot meg. Og fult av lyn.
Nå er det sånn at anbefalingene når det lyner er å ikke være på høyder i terrenget, ikke være under trær, og ikke være ved vann. Jeg hadde full bingo på alle tre.
Værgudene virket ikke være mottakelig for konstruktiv kritikk, i form av fargerikt språk og hytting av neven mot himmelen. Slaget var nok tapt. Jeg pakket ned teltet og begynte å traske mot dalen et stykke østover, hvor jeg kunne finne ly litt lavere i terrenget og dermed langt tryggere. Klokken var 22.
Det ble et kappløp mot dalen, men etter en times gange begynte jeg på nedfarten og i sikkerhet. Da var uværet en kilometer unna. Og først da valgte det å endre retning mot øst, ut av veien for meg, i søken etter noen andre å plage.
Nederst i dalen var det en elv som måtte krysses. Steinen her var det glatteste jeg noen gang har opplevd. Værste holka på vinteren. Jeg kavet meg over som en småfull Bambi, med beina svirrende i alle retninger. Midt i elva var det en illsint ørret som ikke var noe fornøyd med bråket midt på natten. Den fløy rett i beina på meg, og bidro ikke stort til stabiliteten i ganglaget mitt.
Nogenlunde velberget over innså jeg at gudene ville ha meg bort fra denne plassen. Det var nok i alles interesse at jeg tok natten til hjelp og gikk helt frem.
Slik ble det til natt-tur over fjellet og ned til Tana Bru klokken 5 om morgenen.
