Vinland
Ørkenen gikk sakte men sikkert mot slutten. Først dukket det opp en og annen kaktus. Deretter lavt, tørt gress. Siden kratt. Og til slutt trær og og gårder.
Ute ved kysten ble det stadig flere fiskelandsbyer, og etter hvert feriesteder, med strender og hoteller og restauranter som serverte kaldt øl.
Bensinstasjonene kom også tettere. I likhet med i Norge hadde de funnet ut at det var mer penger å tjene på å selge pølser og boller enn på bensin, og hadde dermed store parkeringsplasser og plenty med sitteplasser for folk i farta, og bredt utvalg helsebringende og sunne snacks fra empanadas til sjokolade. En av de mange tingene jeg likte med Chile var at de hadde forstått dette med kaffe. På bensinstasjonene var den minste koppen med kaffe du kunne kjøpe på omtrent en halv liter. Aldeles utmerket. Det samme gjaldt for øvrig på hotellene, hvor man ikke fikk en kopp til kaffen, men et krus. Dette var et land som hadde prioriteringene i orden.
Jeg avså en dag til å spasere rundt i Valperiso, en kystby rett vest for hovedstaden Santiago, kjent for sine mange veggmalerier og gatekunst. Det var en av de mer særpregne byene i Chile og ganske interessant. Her kunne man se spektakulær gatekunst, spise utmerket sjømat og spionere på den chilenske stillehavsflåten som lå ankret opp nede ved havnen.
Fra Valperiso kjørte jeg videre på Route 66, som jeg trodde tilhørte et annet land lengere nord, men mine geografikunnskaper har aldri vært så mye å skryte av. Vingårdene begynte å dukke opp med større hyppighet og omfang. Chile var viden kjent for sine viner og var den største produsenten på den sørlige halvkule. De produserte om lag en milliard flasker i året, det meste til eksport. I den sentrale dalen sør for Santiago var det betydelig produksjon. Og på flere gårder kunne man komme på vinsmaking eller bo.
Jeg benyttet naturligvis sjansen til å bo på vingård, og teste ut hjemmebrygget deres. Det å bo midt ute blant vinrankene var slettes ikke så dumt. Sitte på verandaen og se på solen gå ned var jo behagelig. Mine vinkunskaper var stort sett på par med mine geografikunnskaper, så jeg holdt meg til generaliteter som “ikke så værst” når mine synspunkter ble etterspurt. Dette virket å være akseptabelt og tilstrekkelig til at jeg ikke ble kjeppjaget fra gården, så da kan man jo ikke klage.
Men jeg måtte klage litt på hundene i Chile. I hele Sør-Amerika kom bikkjer løpende etter motorsykler i vill jakt med livet som innsats. Hvis de faktisk tok igjen en, ble de forvirret og visste ikke helt hva de skulle ta seg til, og dermed stort sett gav opp og tuslet tilbake hvor de kom fra.
Her i Chile var det annerledes. To ganger ble jeg bitt av disse gærningene. Første gang var det tre store sjefere som kom stormende ut av ingensteds fra, hvor den ene rakk å bite meg i venstre kne før jeg fikk akselerert unna. Den andre gangen var ved et veikryss, hvor en bikkje på størrelse med en hest på steroider stod klar for sprint, ventende på grønt lys, og stirret meg rett i øynene med sitt røde demonblikk. Motorsykkelen min var ikke akkurat noe fartsfantom, så jeg var kommet meg omtrent tyve meter på like mange sekunder, da jeg kjente tennene til dette beistet hugge inn i høyre kne. Så dermed var jeg blitt halt på den andre foten også. Det var jo i det minste noe noe. Symmetri var jo høyt aktet, så det var vel på sin plass å måtte slepe den ene foten etter seg hvis man allerede gjorde det med den andre.
