Avignon
Jeanne d'Arc
Jeg hadde forvillet meg inn i den bokstavelig talt lille landsbyen Domrémy, med en befolkning på helt 102 personer ved forrige telling. Det var her Jeanne d'Arc, hundreårskrigens kanskje mest merkelige lederskikkelse, kom ifra. Til tross for at det ikke kunne vært mer enn 15-20 bygninger her, klarte jeg ikke å finne frem til fødestedet hennes. Navigasjon og skiltlesing var aldri min sterkeste side. Snart ble jeg snurt og gav opp. Og la kursen for et mer synlig mål, den store katedralen litt lengre opp i lia, tilegnet henne.
Da Jeanne d'Arc begynte å høre stemmer som 16-åring, hadde hundreårskrigen mellom Frankrike og England pågått i over hundre år. England, under Henry V hadde erobret og holdt store deler av Nord-Frankrike, men var i betydelig undertall og grepet på disse områdene var svært vaklende. Bondejenta Jeanne d'Arc, som verken kunne lese eller skrive, og som ikke hadde noen militær-, eller for den del, noen annen form for utdannelse, fikk det for seg at hun hadde fått i oppgave fra Gud å lede franskmennene til seier. Gjennom en del kuriøse og muligens ikke helt meritoriske omstendigheter klarte hun ikke bare å få audiens med den kommende kongen av Frankrike, men også overbevise ham om at hun skulle lede et angrep for å bryte beleiringen av Orleon. Kirken kunne ikke se noe galt med dette, og erklærte at stemmene hun hørte var ekte og guddommelige. Strategien og taktikken stemmene gav henne var kort oppsummert, “angrip, angrip, angrip”. Dette viste seg å være en god strategi, og angrepet lyktes. Deretter skulle dette repeteres med nye angrep, og det fungerte et par ganger til, frem til det ikke fungerte lenger. Hun ble tatt til fange, dømt av kirken som kjetter og brent levende som 19-åring. Da engelskmennene omsider var kastet ut av Frankrike tyve år senere, var det politisk gunstig for kirken å igjen endre syn på denne noe uendelige karakteren. Hennes dom som kjetter ble dermed omgjort, og senere ble hun gjort til en helgen, og attpåtil skytshelgen for Frankrike.
Det var jo en del spørsmål en kunne stille seg ved historien hennes. Hvorfor talte det til hennes fordel å høre stemmer når hun skulle overbevise kongen og kirken om hennes lederegenskaper? Hvorfor ble det ikke stilt spørsmål ved de øvrige ledernes egenskaper, hvis en uskolert ungdom med alvorlige personlighetsforstyrrelser var mer vellykket i krigføringen enn dem? Var det ikke litt inkonsekvent av kirken å både erklære henne som helgen og som kjetter? Vel, det er ikke alt man skal forstå her i verden.
Katedralen, som var tilegnet henne, så ganske episk ut der den sto ensom og forlatt ute i ingenmannsland. Den var naturligvis stengt. Det var jo en kjølig morgen og de ønsket vel ikke trekk inn. Eller at kjølige motorsykkelister skulle trekke inn.
En forgyllet statue var også satt opp utenfor, høvelig overdramatisk i god Game Of Thrones stil, slik det ofte gjøres når man ønsker å pynte litt på historien.
Besançon
Jeg stoppet for kvelden i byen Besançon, som lå ved en sving i elven Doubs. Dette var et sted jeg aldri hadde hørt om, og kjørte hit bare fordi det var en høvelig lengde for en dagsettappe. Byen viste seg å være ganske ålreit, med et velholdt sentrum og en stor Citadelle, eller en festning, på toppen av høyde midt i byen. Dette virket interessant, så jeg ble værende en dag ekstra for å utforske festningen. Da jeg trasket opp til porten på morgenen neste dag, viste det seg naturligvis at den var stengt på mandager. Det var mandag. Om jeg har en superkraft, så er det å være på interessante steder på dagen det er stengt. Men, men. Jeg kunne om ikke annet gå rundt og langs de store bymurene. Deretter gikk jeg ned til byen, hvor man kunne gå langs elven i en lang halvbue rundt sentrum.
Avignon
I gode gamle dager, på 1300-tallet for å være mer presis, hadde paven sitt sete i Avignon i nesten et århundre. Bakgrunnen var en konflikt mellom den franske kronene og pavemakten, og etter at kong Philip IV arresterte, torturerte og drepte pave Boniface VIII, la franskmenne mer og mer press på pavemakten. Til slutt fant de det for godt å flytte hele pavesete til Avignon i 1305, og installere franske paver som var mer medgjørlige for kronen. De syv neste pavene over de neste 70 årene hadde alle sitt sete her og var alle fransk.
Pavene var jo glad i store bygg, luksus og imponerende omgivelser. Pavepalasset i Avignon var intet unntak. Denne gigantiske strukturen som hadde klart seg ganske helskinnet siden middelalderen, ruvet over byen og var et interessant sted å traske rundt i for historieinteresserte. Eller det ville vært det, hvis det ikke var for min upåklagelig teft for å være på rett sted til feil tid, og fikk beskjed i billettluken at det var for sent på dagen til å slippe inn flere nå. Nok en stengt dør. Vel, vel…
Jeg fikk ta til takke med å vandre rundt i de trange gatene i det historiske sentrumet, og spasere en tur langs de imponerende intakte bymurene. Alle bilveier gikk utenfor bymuren, så det var stille og rolig på innsiden, til tross for en del turister. Absolutt verdt et besøk.
