Corsica Nord
Hvem visste at et slikt reiseparadis fantes her?
Før jeg dro til Corsica var det kun tre ting jeg visste om denne øyen; 1: At Napoleon Bonaparte var herifra. 2: At øyen var full av kjeltringer. Dette var dog trolig en seleksjonseffekt fra min side i og med at jeg hadde lest mye om napoleonskrigen fra det britiske perspektivet, og de nok hadde et noe farget syn på sine fiender. Men det skal sies at den Corsicanske mafiaen var svært beryktet, og øya hadde historisk en vendetta-kultur i fjellene. Corsica har vært det stedet med høyest drapsrate i Europe. Så noe var det kanskje i det. Og 3: at Europas mest krevende langdistanske tursti, GR 20, lå her.
Da jeg skulle kjøre til fergen i Toulon var det ekte Patagonia-vind og jeg holdt på å blåse over ende flere ganger. Det ble nok en vindfull kryssing, men fergen klarte seg gjennom stormen, og klokken syv om morgenen ankom vi Bastia på Corsicas nordøstkyst.
Jeg satte kursen nordover og kjørte på de kronglete små veiene rundt den nordlige utstikkeren av øya. Det var grønt og fjellrikt, og med blått hav og mange små landsbyer som hadde stått her siden tidenes morgen, lå spredt utover. Å reise med motorsykkel var helt perfekt her. De smale, svingete veiene som ofte gikk på kanten av stupet var akkurat midt i blinken for tohjulinger, og ville vært en god del mer stressende for bredere kjøretøy på fire hjul.
Corsica var den mest fjellrike øyen i Middelhavet, med 120 topper over 2000 meter, hvorav den høyeste, Monte Cinto, var på hele 2700 meter, og dekket med snø.
Det var ypperlige muligheter til å gå fjellturer her, med gode stier og fantastisk utsikt. 1000-meter toppene lå på rekke og rad, og man måtte passe på å begrense seg når man begynte å gå, slik at man snudde tidsnok til å være tilbake i sivilisasjonen før det ble mørkt.
Fra Calvi på vestkysten var det laget en kystrute rundt en halvøy, med et fyrtårn i enden. Dette var vel verdt å bruke en dag på å gå i det gode været. Fjellene rundt hadde gode forhold å gå i, men var temmelig bratte, særlig nær toppen. Man måtte trå forsiktig i det stenete landskapet her, og selv om de hadde satt opp kjettinger man kunne holde seg i på de verste traversene, måtte man passe på å ikke miste fotfeste da det var langt ned til bunnen igjen.
En god start på øyhoppingen i Middelhavet.
