Verdun

Krigen skulle bare vare i 6 uker. På 6 uker skulle Tyskland gå gjennom Luxembourg og Belgia, angripe fra nord og erobre Frankrike. Dette var Schlieffen-planene. Og med den arrogante inkompetansen til en håndfull ledere som faktisk trodde på dette, gikk tyskerne til angrep. Da krigen var over 11. november 1918, mer enn 4 år senere, var over 20 millioner mennesker drept, en generasjon mennesker ødelagt og store deler av Europa lagt i grus.

Jeg gikk gjennom de vide åkerene som dekket mye av det slakt bølgende landskapet som var karakteristisk for denne delen av Frankrike. Gjennom skogholt og langs små elver. Overalt hvor det ikke var jordbruk og dermed jorden hadde ligget uforstyrret, var bakken dekket av små krater. Fra tid til annen kom jeg til små plakker og minnesmerker fra hendelser under slaget ved Verdun.

Tyskernes plan var å angripe Verdun i februar 1916 med mål om å redusere de franske styrkene mest mulig, slik at det ville være enklere å bryte gjennom fronten andre steder på senere tidspunkt. Planen var kort og godt å drepe flest mulig. 

Skyttergravene fyltes med soldater som så utover et ingenmannsland hvor alt var bombet sønder og sammen av en evigvarende strøm av artilleri. Det ene angrepet etter det andre fra begge sider ble sablet ned av maskingevær og stoppet av piggtråd.

Slaget varte i 10 måneder, og kostet 300 000 mennesker livet. Franskmennene og tyskerne holdt da akkurat de samme posisjonene som ved slagets begynnelse. Ingenting var oppnådd utenom ufattelige mengder død og lidelser. Og slike meningsløse og ufattelig blodige slag skulle gjenta seg igjen og igjen og igjen. I Somme, i Ypres, i Pasiondale, i Mons, og så videre.

Til ulike tider er den militær-teknologiske utviklingen til fordel for enten angrep eller forsvar. I første verdenskrig gav piggtråd, maskingevær og artilleri forsvar en klar fordel. Under andre verdenskrig gav tanks og flyvåpen angrep en fordel. Droner, kommunikasjonsteknologi og kunstig intelligens medfører fordel for forsvarerne i dagens kriger, slik man ser blant annet i Ukraina.

Etter noen timers gange kom jeg frem til Ossuaire de Douaumont, hovedminnesmerket og mausoleumet over slaget. Her var det over 16 000 gravstøtter. I mausoleumet lå knoklene til 130 000 uidentifiserte soldater.

Noe ettertenksom spaserte jeg de 10-12 kilometerne gjennom skogen og over åkrene tilbake til den lille byen Verdun, som i seg selv var et trivelig lite sted, med kafeer og parker langs på begge sider av en sakteflytendende elv hvor roerer øvde på å ro i ettermiddagsolen.