Bulgaria
Hun så på meg med en grad av oppgitt skepsis som om jeg hadde forespurt en billett til månen. “Nytt kjede til en Yamaha Tenere?” spurte hun bare for å bekrefte at noen kunne be om noe så urimelig hos en offisiell Yamaha-forhandler. “Og når var det du trengte det?”. “I dag, hvis mulig”, svarte jeg med synkende forhåpninger. “I dag! ???” Hun måtte nesten holde seg fast i skrivebordet for å ikke miste balansen av dette. Hun ristet sakte på hodet, men sa “la meg sjekke”.
Etter å ha sett over alle varene i butikken, kikket på alle motorsykkelene minst et par ganger for å få tiden til å gå, kom hun endelig tilbake med et svar. Hun så mer tvilende ut enn før, og la frem en lapp med et regnestykke for hva det ville koste. Prisen var omtrent halvparten av i Norge. Hun ble oppriktig overrasket da jeg sa “Ja, det er ok”. Men hun hadde ett siste ess i ermet, at jeg måtte komme tilbake kl 15 for å få dette gjort. “Perfekt, da ses vi da”. Hun virket nesten sjokkert over at noe ordnet seg.
Den bulgarske folkesjelen hadde kanskje ikke helt tilvendt seg overgangen fra Østblokkland til EU ennå. Det hadde jo tross alt bare vært 35 år. At ting kunne fikses og problemer kunne løses var fremdeles et litt fremmed konsept for en del her i landet. Men jeg hadde litt sansen for denne småmisantropiske og pessimistiske tilnærming til omverdenen. Hvis man antok at alt ‘går at skogen’ hele tiden, var det jo vanskelig å bli skuffet. De kunne dog tatt innover seg at tidene hadde blitt bedre. Yamaha forhandleren var overfylt av varer og det nyeste utstyret som var å få tak i. Over alt i Plovdiv, byen jeg befant meg i, var det travle gater og byggeprosjekter og liv. Østblok-tiden var helt klart over på det materialistiske, om ikke helt det spirituelle, planet.
Da jeg leverte sykkelen satte de i gang med arbeidet umiddelbart, og etter en liten time var sykkelen som ny igjen. De var effektive og hyggelige om muligens en smule melankolske.
Plovdiv var et trivelig sted med romerske ruiner innrammet i hovedgata og små sidegater full av restauranter. Jeg snublet også over en minnesten for Yuri Gagarin, det første mennesket i verdensrommet, som noe overraskende var satt opp her.
Hotellet lå ved en kunstig innsjø hvor roere og kajakpadlere trente. Langs de nokså travle gå- og sykkelstiene rundt innsjøen var det satt opp utallige plakater av lokale idrettshelter og OL-deltakere.
Jeg satte kursen vestover gjennom fjellene til skisportstedet Bansko, hvor jeg hadde planer om å ta en fjelltur til fots, men lot være på grunn av kraftige regnbyger på ettermiddagen. Man er da vel ikke vanntett.
En av tingene jeg visste om Bulgaria fra før, var at Storker bygde reder på lysstolper og at disse var et vanlig syn i landet. Dette viste seg å stemme, og i byer og tettsteder satt disse store fuglene i sine overdimensjonerte reder balansert på toppen av stolper. Snodige greier. Lurte litt på hvor ofte de falt ned og traff tilfeldige forbipasserende. Ikke godt å si.
