Nord-Makedonia
Skopje var en utmerket by, i den grad en by kan være utmerket. Den var av en overkommelig størrelse, lå ved foten av et fjell man kunne gå opp på, prisene var bra, man kunne bruke euro selv om dette ikke var den offisielle valutaen, og maten var utmerket.
Det var også en noe snodig by, hvor det virket som om de hadde sagt “ja, takk” til alt. Det var hypermoderne bygg og nedslitte østblokk-blokker, palasser av marmor i antikk stil og trange brosteinlagte gågater hvor turister fikk anledning til å kvitte seg med overflødig kronasje. Det var “Double-Decker”-busser som om man var i London. Det fantes ingen røykelov, så man ble rent nostalgisk av å sitte på en restaurant med et tåkelag som om nittitallet ennå ikke var over. Langs elven lå det som så ut som sjørøverskip på stylter, i det jeg antar var forsøk på å lage kuriøse restauranter. De hadde satt opp statuer overalt i byen av alt fra partisaner til Alexander den Store.
Alexander den Store, som var fra Makedonia, hadde forøvring ingenting med Nord-Makedonia å gjøre. Selv om Nord-Makedonia var ivrig etter å gjøre koblingen mot det antikke Makedonia, både av nasjonalistiske, politiske og turist… turistiske… kommersielle årsaker, hadde de svært liten historisk tilknytning. Makedonia som Alexander den Store kom fra lå i Hellas, og grekerne var lite fornøyd med den kulturelle appropriasjon de mente landet bedrev. Dette hadde vært et sårt punkt, og en av hovedårsakene til at Nord-Makedonia ennå ikke var kommet inn i EU, da Hellas hadde stemt mot innlemmelsen som følge av navnet. At landet i det hele tatt het Nord-Makedonia og ikke bare Makedonia var et kompromiss inngått for at de skulle kunne bli NATO-medlem.
Jeg spaserte opp turstien til det nesten 1100-meter høye fjellet som byen lå ved foten av, og hvor de på toppen hadde bygget et temmelig gedigent tårn som så ut som et sett med ufo-er som hadde krasjet inn i en lyktestolpe. De hadde også bygget et stort kors opp på toppen, som jo ikke var helt uvanlig på fjelltopper, men dette var av det større slaget. Turstiene her var utmerket og utsikten på toppen var bra.
Nede i byen igjen var det en demonstrasjon av noe slag, der en stor gruppe mennesker med albanske flagg gikk gjennom gatene og lagde leven og holdt taler på torget. Det var jo noe merkelig å se folk gå rundt med et annet lands flagg midt i hovedstaden, men her i Skopje var om lag en fjerdedel av befolkningen albansk, så det var ikke et helt uvanlig skue.
Opprørs-politi med full utrustning satt og slappet av i solen, sannsynligvis bare glad for å få overtidsbetaling for å scrolle på telefonen. De hadde nok liten tro på at revolusjonen skulle starte i dag eller at de oppmøtte skulle gjøre mye mer enn å klappe og synge med en stund, for deretter å gå og ta seg en øl og nyte det gode været.
Albania hadde forøvrig det et av de mest utmerkede flaggene av noen nasjon, i den grad et flagg kunne være utmerket. Blodrød bakgrunn med den romerske dobbelthodede ørnen i sort midt på. Det var virkelig et Game of Thrones flagg. Om de anså seg selv som det tredje Roma, slik Russerne og de imperialske Tyskerne og en hel del andre gjorde, vites ikke. Kanskje det bare var deres egen form for kulturell appropriasjon. Ikke godt å si.
Det regnet kraftig på morgenen. Men jeg skulle bare kjøre 150 km til Ohrid, så det var ikke så ille. Gjennom fjellene sør for Skopje hadde jeg sett meg ut en liten vei i overraskende ville og øde områder. Da jeg var på toppen av fjellet kjørte jeg inn i det som viste seg å være en militærbase av noe slag, og fikk streng og utvetydig beskjed om å snu og kjøre tilbake samme vei jeg hadde kommet fra. Dette var jo et lite skjær i sjøen, men det var nok best å følge ordre.
Tilbake nede i dalen var veien oversvømmet flere steder og fremkommeligheten bare sånn passe.
Telefonen jeg brukte til navigering var også litt motvillig til å samarbeide i det kraftige regnet, så jeg måtte stoppe på en bensinstasjon under taket og riste av meg som en våt bikkje. Der, etter å ha mottatt mindre medynk fra kassadamen enn jeg følte jeg fortjente, fikk jeg lagt opp en alternativ rute, hvor avstanden til dagens mål nå var mer enn doblet. Etter å ha gomlet i meg en søtsak av noe slag med sesamfrø og ventet lenger enn anstendig på at regnet skulle gi seg eller i det minste lette litt, tok jeg på meg hjelmen og satte avgårde igjen.
Siden jeg nektet å kjøre på motorveier, endte jeg opp på en ny liten vei over et fjellpass. Halve veien var blitt til blomsterbed og spist opp av skogen som vanligvis var et tegn på at veien ikke var brukt for mye. Trærne bredte seg ut på begge sider av veien, slik at det bare var en smal tunnel i midten å kjøre på flere steder. Men man var da ingenting om ikke sta, og kjørte videre. Nærmere passet gikk veidekket i oppløsning og ble først grus, så en steinete krøttersti. Men det var da fremkommelig på et vis og jeg hadde brukt opp dagens snu-og-kjøre-tilbake-kvote. Omsider kom jeg ned igjen og til en liten landsby ved en innsjø. Jeg så et hotell ved siden av veien og bestemte meg for å kapitulere. Jeg tok inn der, og etter en dusj fikk jeg meg en øl og et varmt måltid i hotellets restaurant. Jeg hadde kjørt lengre enn planlagt, og likevel var det lengre frem til dagens mål enn da dagen startet. Noen dager er det best å bare holde seg i sengen.
