Istanbul
Kirker og katedraler med klokkespill i tid og utide var byttet ut med moskeer og minaretter og bønnerop i hver en liten bygd i dalene og fjellsidene i Tyrkia. I Istanbul var det over 3000 moskeer. Med mer enn 15 millioner innbyggere var det kanskje ikke så rart at det trengtes en del. Men det gav jo en smule kognitiv dissonans av å sitte på puben og drikke en Guinness med Dire Straits på full guffe og høre bønneropene fra Den Blå Moskeen like i bakgrunnen.
Istanbul var en av de byene så overlastet med historie at det var umulig å få med seg alt.
Hagia Sofia, Keiser Justinians enorme kirke, bygget i 537, som hadde den største åpne kuppelen i verden i tusen år, men var selvfølgelig under oppussing og fullstendig tildekket da jeg var der.
Den 3500 år gamle egyptiske obelisken som ble hentet hit på 300-tallet av keiser Theodosius som ennå sto midt i det som tidligere var Hippodromen, en gigantisk sportsarena hvor Nika opprøret i 532 (en krangel mellom supportere av ulike hesteløps-lag) som ble kontant slått ned av Keiser Justinians viktigste general Belasarius og kostet intet mindre enn 30 000 liv pluss en halv nedbrent by.
En mer beskjeden obelisk sto ikke langt unna, som så ut som bare en betongsøyle. Denne var i tidligere tider dekket av bronseplakker og dekorasjoner, men disse ble smeltet ned og bragt tilbake til Venezia som krigsbytte da de kristne styrkene fant ut at det var mer lønnsomt å plyndre deres allierte Constantinopel (som byen het da) og massakrere innbyggerne hvor de var invitert inn enn å gjennerobre Jerusalem i det fjerde korstoget i 1204. Alt er lov i Hellig Krig…
Jeg var aldri noen entusiast for store byer, men Istanbul var et hederlig unntak. Maten var fantastisk, det var uendelig med interessante ting å se og gjøre, og byen var utmerket for å gå og utforske utallige smågater, kaotiske basarer, broer med innbygde restauranter og så videre. I timesvis trasket jeg rundt langs den Theodosiske Muren, som beskyttet byen i tusen år frem til 1453, da byen omsider falt til det Ottomanske imperiet, og den siste Bysantiske keiseren Constantine XI falt og liket ble identifisert via hans lilla sokker.
Langs kysten kunne man gå på promenader og langs brygger. Her hvor de i gode gamle dager strakte kjettinger over sundet for å beskytte byen fra angrep fra havet. Her hvor de brukte Gresk Ild, en antikkens versjon av Napalm, i flammekastere og granater.
Selv om jeg var tre dager i byen, fikk jeg ikke sett eller gjort en brøkdel av de tingene jeg hadde ønsket og planlagt. Det var i det hele tatt for mye å velge mellom. Jeg fikk ikke sett de norrøne runene skåret inn i marmoren i Hagia Sofia av en viking en gang på tusen-tallet. Ikke fikk jeg gått ned i de Theodosiske Sisternene, et enormt vannmagasin fra romertiden. Og en hel del annet. Men Istanbul var en by jeg fort bestemte meg for at jeg måtte tilbake til. Så det fikk vente til neste gang.
