Carretera Austral
Dette hadde jeg sett frem til. Carretera Austral, veien gjennom fjellene i den Chilenske delen av Patagonia, var ansett som en av de mest spektakulære rutene i verden. Fjell, fjorder, isbreer, blågrønne elver og innsjøer. Hundrevis av kilometer med grusvei. Små landsbyer og milevis med ødemark.
Førsteinntrykket var at området virket som en blanding av Nord-Norge og Jurassic Park. Den nordre delen av ruten var frodig, med enorme trær og store elver. Det var et sted hvor du bare ville vært mildt overrasket om det kom et overdimensjonert beist fra fordums tid brølende ut av buskassen langs elvebredden.
Dag nummer to begynte i regnvær med lavt skydekke, som bare bidro til den forhistoriske følelsen av landskapet. Regnet intensiverte, og temperaturen var en-siffret. Det var på dette tidspunktet at jeg oppdaget at regnbuksen min ikke lenger var vanntett. Iskaldt vann trengte gjennom stoffet og glidelåsene langs beina, og en jevn strøm rant fritt ned i skoene. Det ble litt hustrig også, spesielt over et av fjellpassene, hvor bekker vokste til små elver over den svingete veien.
Regnbuksen var bare siste instans av funksjonstap på utstyr. Glidelåsen på Goretex jakken var ødelagt, så den kunne ikke lenger stenges. Sålene på joggeskoene var slitt bort, slik at paret nå var mer glorifiserte sokker enn sko. Bunnen på ryggsekken hadde raknet ved tre ulike anledninger, og bestod på dette tidspunktet for det meste av gorillatape. Og så videre…
Det var på sin plass å spørre om det ikke snart var på tide å ekvipere. Men når man etter en lang dags ferd kom til hotellet og valget var å enten gå i klesbutikken eller å ta en tur på puben, så fikk man bare leve med litt medtatt utstyr.
En liten time før jeg var fremme ved målet for dagen, lettet skyene og solen kom frem. Det var aldeles nydelig, til tross for et snev av Patagonia-vind. Men det var ikke noe problem, så lenge man unngikk de horisontale trærne, holdt sykkelen i en 45 graders vinkel mot vinden, og ikke ble truffet av flyvende gjenstander. På ett tidspunkt kom en hest flyvende forbi, med kusken, som bantes og svor, flagrende etter. Dette kan muligens ha vært innbilning tvunget frem av oksygenmangel som følge av trykktap i hjelmen i den turbulente luften. Men det får i så fall bare være.
Neste dag begynte så meget bedre. Lettskyet og etter hvert sol. Landskapet ble enda mer dramatisk, og veien ble mer og mer moro å kjøre.
Ruten gikk i hovedsak nedi dalene langs elver, og kuttet gjennom nasjonalparker hvor turister stoppet for å ta bilde av hjort som tuslet like utenfor veien.
Hytten jeg overnattet i var aldeles utmerket, med vedovn og panoramautsikt til vannet nedenfor. Hester og gjess vandret målløst rundt på eiendommen. I restauranten var det ypperlig mat med langtidsstekt Patagonia lam og godt, kaldt øl. Utover kvelden fyrte jeg i ovnen til hytta oppnådde badstu temperatur, og leste nok en bok om andre verdenskrig, som man jo gjør når man befinner seg midt ute blant fjellene i Patagonia.
På morgenen var det frost på bakken og rim på sykkelen. Etter en betraktelig frokost, fyrte jeg nok en gang i ovnen, tok meg en kaffe og ventet på at solen skulle ta knekken på den verste kulden.
Det ble nok en dag hvor jeg til stadighet holdt på å havne i grøften fordi det fantastiske landskapet distraherte fra å følge med på veien. Ruten gikk i en fjellside langs en stor innsjø og utsikten var kontinuerlig førsteklasses. Episk er ordet. Om det finnes et paradis har det tatt inspirasjon fra dette stedet. I alle fall for motorsykkelentusiaster. Dette var perfeksjon i skaperverket. Nesten like bra som Nord-Norge.
Hit skulle jeg tilbake til, det var det ingen tvil om. For veien her gikk mot endepunktet, bokstavelig talt. Man kunne ikke fortsette sørover i Chile, da Carretera Austral brått endte i midten av ingensteds. Eneste veien videre var å krysse over til Argentina og fortsette sørover på de store øde områdene av Patagonia der. Og før jeg visste ordet av det, sto jeg på nok en grenseovergang.
