Patagonia
Det ble umiddelbart flatere på den argentinske siden. Små åser og daler dekket av gress. Store elver og blågrønne innsjøer. Og enorme avstander med veldig lite imellom. Før jeg forlot Chile hadde jeg gått til anskaffelse av en ekstra bensinkanne slik at jeg skulle ha tennvæske til å fyre et bål når sykkelen gikk fri for bensin.
Bensinstasjonene som fantes, var enkle bensinpumper satt opp ved avsidesliggende kafeer, tildekket av stickers fra forbipasserende, og med varierende tilgjengelighet av bensin. Enkelte var stengt og pyntet med spindelvev. Her i traktene måtte man fylle når man hadde muligheten.
Guanacoer, en slektning av Lama, sto langs veien og inspiserte trafikken. Store flokker gikk og tuslet på marken, og det var alltid en og annen som sto i veikanten og fulgte med på hvilken type motorsykkel som kom forbi. Så lenge de bare sto der var det greit, men de hadde en lei tendens til å bestemme seg for å krysse veien akkurat når en bil eller sykkel kom kjørende. Det lå ett og annet kadaver langs veien som vitnet om varierende overholdes av trafikkreglene fra deres side.
Veien gikk til El Calafate hvor jeg ble værende en dag ekstra for å dra til Perito Moreno isbreen ved foten av isfeltet som lå i denne delen av Andesfjellene.
Isbreen strakte seg ned fra fjellet, gjennom hele dalen og ut i vannet nedenfor, hvor det fra den 70 meter høye iskanten stadig kalvet store isblokker. Det var nesten hypnotiserende å følge med på lyden breen lagde, med høye bulder og brak, samt vente på at nok en stor isklomp skulle falle i slow motion mot vannet. Her kunne jeg blitt stående i timevis og bare stirret, men de uunngåelige turbussene fulle av turister begynte å dukke opp, og det ble litt vel folksomt for min del. Så jeg satte meg på sykkelen og kjørte tilbake til byen i det urimelig gode været.
El Calafate var en trivelig, men nokså truristifisert liten by, på sørenden av den store innsjøen Lago Argentina. Her var det flust med restauranter og hoteller, i en noe eklektisk stil, som om de ikke helt hadde klart å bestemme seg for om de ønsket å være en western by eller en alpelandsby. Bygninger av treverk og tømmer dominerte sentrum, selv om det ikke fantes noe større enn forblåst kratt i stor omkrets rundt, så det virket som et litt underlig valg. Men dem om det.
Det var i grunn allright å ta et lite avbrekk fra de endeløse distansene her blant backpackere, motorsykkelister og pensjonister på pakketur. Alt var enkelt og tilgjengelig her. En liten oase i den store villmarken, med overpriset øl, travle gater og høylytte turister. Og ikke minst vaskeri, da onde tunger skulle ha det til at det var på tide å gjort unna noe klesvask.
Etter en uke i Argentina var det på tide å reise vestover tilbake mot Chile. Veien i de chilenske fjellene begynte igjen på disse breddegradene, og jeg krysset ved første grenseovergang. Grensekryssingenene her nede var effektive og smertefrie, da det var helt vanlig å krysse frem og tilbake mellom landene for reisende og lokale. Så selv om grensestasjonen lå på en liten åskam med absolutt ingenting rundt, var det ingen problem å få dokumentene i orden.
Jeg var på vei til Puerto Natales. En mil før jeg kom frem gikk jeg tom for bensin.
