Cayambe

I et lite øyeblikk var jeg det raskeste mennesket med føttene plantet på jorda.

Cayambe er den høyeste toppen som ligger i relativ nærhet av ekvator.

Dermed var dette det punktet som spinner raskest rundt jordens akse.

Så klokken 05:30 på en torsdag morgen, i vind og “white-out”, sto jeg på toppen av det 5790 meter høye fjellet og var raskere enn noe annet menneske, selv om jeg sto i still, og lurte på om det var for kaldt til å åpne ryggsekken for å finne frem en sjokolade.

Turen startet fra Quito i tett trafikk. Endelig ute av byen stoppet vi for å spise lunsj på en sjømatrestaurant, midt oppe i fjellet. God fiskesuppe på Ecuadoriansk vis.

Et stykke senere krysset vi grensen inn til nasjonalparken. Herifra ble veien stadig verre. På de øverste strekkene var veien mer steinur enn vei. Det ristet og skranglet ut av en annen verden opp de bratte bakkene. På ett tidspunkt begynte bilen å skli bakover. Bak oss var en 90 graders sving og deretter 100 meter fritt fall. Etter mye testing av gir og forhjulstrekk og differensialsperre og fordømmelse av de høyere makter kom vi oss omsider fremover.

Vi ankom fjellhytten rundt kl 17, og fikk servert middag. Deretter var det bare å gå og legge seg frem til kl 23, slik at man var klar til start ved midnatt.

Første delen var opp en fjellknaus, på kanten av et stup. Det var mørkt og lyset fra hodelykten hadde begrenset rekkevidde, så det var ikke godt å si hvor langt det var ned. Men trolig var det en fordel å ikke falle utenfor.

Vi nådde isbreer etter en time. Her tok vi på stegjern, og begynte de første tentative stegene utpå isen. Det hadde vært mildt på dagen, og det lå et lag våt snø over isen. Guiden tok seg god tid til å sjekke forholdene og vurdere om det var forsvarlig å gjennomføre turen. Konklusjonen ble at vi måtte være varsomme, men at det lot seg gjøre.

Vi startet oppstigningen i et nokså høyt tempo. Guiden mente at det var tryggest å krysse de usikre delene så raskt som mulig. Det ville også være enklere på turen ned hvis vi var tidlig, slik at snøen fremdeles var fast på morgenen.

Slik vandret vi gjennom natten, med tau mellom oss og i lyset av hodelyktene. Guiden bemerket når vi kom til områder med bresprekker eller andre farlige elementer. På disse stedene måtte vi være varsomme, raske og følge stien nøye.

Mot toppen var det noen mer tekniske partier hvor vi måtte bruke isøks og tau til å lage anker mens vi krysset.

Temperaturen sank betraktelig med høyden. Det blåste også en del på utsatte steder.

For første gang merket jeg høyden. Over 5500 var det merkbart vanskeligere å ta igjen pusten. Vi holdt nokså høyt tempo i bratt terreng, og da var det ingen tvil om at man får mindre oksygen ved hvert åndedrag. I denne høyden er lufttrykket halvparten av hva det er ved havnivået. Interresant å kjenne på.

Vi nådde toppen på 5790 meter til soloppgang, men det var tett skydekke, vind og kaldt. Det ble med noen bilder i det komplett hvite landskapet, før vi gjorde en snarlig retrett ned mot varmere strøk.

Da vi var nede på omlag 5000 meter begynte skylaget å lette og nok et fantastisk landskap åpenbarte seg.

Bra tur. Det skumleste var definitivt bilveien mellom fjellhytten og inngangen til nasjonalparken.