Quito

Å kjøre inn i Quito var stressende nok. Hotellet lå midt inne i byen, og trafikken var tettpakket. Men kommer seg alltids frem, gjennomtrukket av svette og lettet over å ha de fleste kroppsdeler fremdeles i behold.

Byen lå på 2800 meter, dekket et betydelig område, og var omringet av fjell og vulkaner. 

Jeg brukte Quito som hub for å organisere og gjennomføre en rekke fjellturer. Her fantes det flere ekspedisjonsselskaper, og alt man måtte trenge for å komme seg opp på toppene.

De første dagene var byen uvanlig stille og rolig. Det viste seg at det var feiring av “de dødes dag”, og dermed langhelg med fri både mandag og tirsdag. Halve byen hadde derfor dratt for å besøke familie og venner andre steder. Så jeg gikk og trasket i en folketom by.

Men etter ferien var det tilbake til det normale, hektiske kaoset.

Som god norsk turist, hadde jeg registrert meg i reiseregningen til UD, og fikk dermed løpende varsler om situasjonen i Ecuador fra dem. Det var stadig nye oppdateringer om alt fra demonstrasjoner, portforbud, kampen mot karteller, gulsott, og kriminalitet. Man skulle nesten tro landet var et kaotisk lovløst anarki.

I den virkelige verden var det ikke slik. De dagligdagse tingene gikk slik de alltid gjør. Det var fullt av liv på restauranter og butikker og i parkene. Alt virket normalt.

Det var mer politi i gatene enn man ser i Norge, men mindre enn i Colombia. De var bevæpnet, men på ingen måte truende. En politimann med skuddsikker vest og maskingevær som stod og spiste potetgull. Sikkerhetsvakt med pumpehagle og ansiktsmaske som ønsket gjestene på restaurant velkommen og anbefalte den svært gode potetsuppen. Det var temmelig ufarlig.

En dag trodde jeg en av disse store demonstrasjonene jeg hadde hørt så mye om ville finne sted. Jeg gikk gjennom sentrum med en isøks festet til sekken (som forøvrig ikke vakte det minste oppsikt her i klatre-byen), da det viste seg at en rekke gater og torg var avsperret for trafikk, og tusenvis av mennesker var samlet. Det viste seg dog at det skulle være Shakira konsert senere på kvelden og hele byen hadde bestemt seg for å ta turen ut til dette.

Dagen etter tok jeg byens famøse taubanen opp til fjellet, hvor man kan gå videre innover til vulkanen Rucu Pichinca. Med mitt sedvanlige hell endte jeg i en gondol sammen med fem tyskere, som var overbegeistret over konserten, og snakket over hverandre i et volum som kunne høres på andre siden av ekvator. Dette i en liten vogn av glass og metall. Jeg hadde øresus i dagevis etter turen.

I byens historiske sentrum, hvor mange bygninger fra koloni tiden fremdeles sto, var det tett med folk. Turister, både lokale og langveis reisende, fylte de trange gatene mellom de mange kirkene og katedralene. Fint og trivelig område, men litt for hektisk for min del.

Det var på tide å komme seg videre.