Iliniza Norte
For å få organisert guide til flere vulkaner og fjell, hadde jeg forvillet meg inn i Quito, hovedstaden i Ecuador. Her var en rekke turoperatører lokalisert, og en hensiktsmessig base for å utforske fjellene.
Hotellet åpnet frokosten kl 04:00 på morgenen, som var en smule underlig, men veldig praktisk når jeg skulle av gårde kl 05:00. Guiden, José, hadde foreslått en tidlig start da det var meldt regn og tordenvær utover ettermiddagen.
Vi var fremme ved startpunktet, like innenfor nasjonalparkens grenser, kl 07:00.
Den første delen av turen var det en kontinuerlig slak oppoverbakke, som førte oss på kanten av dalen, innover mot det gamle krateret som lå mellom de to toppene.
Solen skinte, og i horisonten, over det lave skydekket, kunne vi se hele den øvre delen av Cotopaxi, den nest høyeste vulkanen i Ecuador.
Terrenget på den første delen av turen var behagelig og lettgått, og vi holdt et respektabelt tempo for å komme oss høyest mulig før været snudde.
Vi nådde fjellhytten hvor de som gjorde turen over to dager overnattet, etter et par timer.
Derifra begynte den virkelige oppstigningen. Det ble stadig brattere, og underlaget vekslet mellom sand og stein. På denne høyden var det slutt på all vegetasjon.
Vulkanske fjell kan være temmelig oppsprukket og med mange spir og uvanlige formasjoner. Stien snirklet seg fram og tilbake over ryggen vi fulgte i det stadig mer ulendte terrenget.
Flere steder på veien oppover måtte vi klatre eller bruke hendene for å holde seg til berget.
Fra ca 5000 meter var det også snø. Bakken var delvis frosset, og hvor solen skinte ble snø blandet med vulkansk sand til glatt gjørme.
Denne øvre delen kalles “el paso de la muerte” eller "døds-passasjen" på noe dramatisk Sør-Amerikansk vis.
Da vi skulle begynne på en av de siste traversene, hvor det var et betydelig overheng, kom det plutselig en stor steinblokk på bortimot en meter i diameter flyvende nedover, etterfulgt av en rekke mindre steiner. Vi stoppet og gjorde noen grundige vurderinger før vi bestemte oss for å komme oss over så kjapt som mulig. Heldigvis gikk ruten ned på et annet sted, så vi trengte ikke å gjenta denne.
Det er ikke uten risiko å vandre i fjellet.
Opp mot toppen skyet det til.
De siste strekkene ble derfor tilbakelagt uten særlig utsikt. Men det var i det minste opphold da vi nådde toppen på 5126 meter.
Veien ned bestod av klatring ned fra toppen, deretter løping ned fjellsiden bestående av vulkansk sand.
Da vi kom oss under skylaget, åpenbarte den grønne dalen seg foran oss og gav nok en spektakulær utsikt i Ecuador.
Nok en utmerket dag i fjellet.
