Chimborazo
Chimborazo er det høyeste fjellet i verden målt fra jordens sentrum. Jorden er ikke helt rund. Den er litt flatere ved polene og litt videre ved ekvator. Dette er effekten av sentrifugalkraften, siden jorden spinner temmelig fort rundt sin egen akse.
Toppen på Chimborazo er 6263 meter over havet, som er temmelig høyt.
Til sammenligning er det høyeste fjellet i Vest Europa, Mont Blanc, 4800 meter, altså nesten 1500 meter lavere.
Det høyeste fjellet i Nord Amerika, Denali, er 6190 meter, og dermed 70 meter lavere enn Chimborazo.
Jeg hadde relokalisert til den lille byen Baños, et stykke sør for Quito. På morgenen regnet det kraftig, og en ørliten fornemmelse av deja-vu tvang seg fram.
På veien mot Chimborazo var det stadige byger, og når fjellet var innen synsvidde, var det fullstendig dekket av regnskyer. Det lovet ikke bra.
Fremme ved nasjonalparkens grenser begynte det å klare opp. Så første delen av spaserturen fra parkeringsplassen ved 4800 meter til den høye campen på 5400 gikk stort sett i opphold og gode forhold.
På campen, som besto av iglo-telt og enkle bygninger, spiste vi middag og snakket med de andre gruppene.
Det hadde vært svært mye snøfall på fjellet den siste tiden. De siste dagene hadde det vært for stor snøskredfare for å ta seg til toppen. Håpet var at det skulle slutte å snø og bli betydelig kaldere. Da var det kanskje en mulighet for å kunne gjennomføre turen. Men alle guidene virket skeptiske. Vi kunne ikke annet enn å vente til natten og sjekke forholdene da.
Ved midnatt var dommen klar. Guidene hadde sjekket forholdene ved isbreen og beskrev snøskredfaren som ekstrem. Det var uaktuelt å fortsette oppover. Ingen fikk gå videre.
Det var ingenting annet å gjøre enn å pakke sammen og gå å legge seg igjen. Været og forholdene var det ingenting å gjøre med. Risikoen på slike fjell måtte man bare ta seriøst.
På morgenen var det sol og fint vær. Det perfekte været for en topptur. Typisk. Når en ikke fikk bestige fjellet, ble været endelig ypperlig.
Jeg forhørte meg med flere guider om muligheten for å bestige fjellet de nærmeste dagene. Konklusjonen var nokså entydig fra dem alle. Slik forholdene var nå ville det være umulig de neste dagene. Det ville trolig ta mer enn en uke før snøen ville være trygg å gå på.
Skuffet var det bare å sette kursen nedover igjen.
Dette var den siste av de store toppene i Ecuador. Og her måtte man bare akseptere at slaget var tapt.
