Chimborazo Redux

I juni 1802 forsøkte den tyske vitenskapsmannen og eventyreren Alexander von Humboldt noe som ingen annen europeer hadde klart før, å bestige et fjell på over 6000 meters høyde. På dette tidspunktet var Chimborazo ansett som det høyeste fjellet i verden, da vitenskapen ikke hadde tatt seg inn i Himalaya, og fjell som Aconcagua i dagens Argentina ikke var målt ennå.

Humboldt, som er akkreditert med oppdagelsen av Humboldt-strømmen, Humboldt-blekkspruten, og en nærmest uendelig liste øvrige oppdagelser og bidrag til vitenskapen, var en av sin tids største oppdagelses-reisende og fjellklatrere.

På sin 5 års lange reise i Sør-Amerika tok denne proto-backpackeren seg fram fra Caracas i dagens Venezuela, ned elver og til fots gjennom dagens Colombia, over fjell og daler til De Store Vulkaners Land.

Han var fascinert av vulkaner og høye fjell, noe jeg har en viss forståelse for. I Vulkan Avenyen klatret han til flere topper. Fra Quito klatret han Rucu Pichinca, dog dette var før de hadde satt opp gondolbanen. Cotopaxi var et spesielt mål da da det hadde vært et betydelig utbrudd få år tidligere, men han kom seg ikke helt til toppen.

Chimborazo, “det kolossale monsteret” som han kalte det, hadde en unektelig tiltrekning på halvgærne fjellvandrere og klatrere, den gang som i dag. Humboldt, medhjelpere og veivisere begynte oppstigningen i håp om å overvinne isen og høyden i løpet av noen dager. De tok seg frem til isbreen og begynte oppstigningen. Men første natten på breen frøs de halvt i hjel, for ikke å snakke om høydesyke og slit. De fleste av hjelperne snudde. Humboldt og et par nære medhjelpere tok seg videre oppover, hvor de stoppet med jevne mellomrom for å måle høyde og temperatur. De fulgte en av ryggene oppover. Ved ca 5900 meter, 3-400 høydemeter fra toppen, møtte de på store bresprekker. De lette etter vei rundt eller over, men det lot seg ikke gjøre. De måtte akseptere at slaget var tapt, og gjøre retrett. 

Dette var den høyeste dokumenterte bestigning i verden til dette tidspunktet i historien. En betraktelig bragd.

På den tiden var det liten forståelse av høydesyke og høydens effekt på menneskekroppen. Humboldt beskrev i ettertid hvordan han begynte å blø ut av ørene som følge av høyden.

Jeg blødde heldigvis ikke ut av ørene, eller noe annet sted heller for den saks skyld. Men høyden hadde unektelig effekter på kroppen. På slike turer spiste man store mengder karbohydrater, som fremmer gassproduksjon. I det lave lufttrykket i høyden, ble det overtrykk i magen. Dermed ble man gående rundt og fise i ett sett. I tillegg til dette var den tørre, tynne luften irriterende for luftveiene og halsen, slik at nesten alle hostet og harket.

Effekten av dette var at på fjellhyttene, hvor man sov i sovesaler, var det en uavbrutt symfoni av promp og hosting når det var mange klatrere som klargjorde seg for topp-forsøk. Man fikk naturligvis ikke sove, bortsett fra han ene som snorket så høyt at det ristet i veggene.

Det var derfor en lettelse da guiden, Juan, fortalte at det ikke var noen andre klatrere som skulle forsøke seg på Chimborazo denne dagen. Dagen i forveien hadde Juan fått høre fra en annen guide at snøen var blitt fastere og mer fremkommelig, og dermed spurt meg om jeg ville prøve på nytt. Jeg sa selvfølgelig umiddelbart ja, selv om jeg egentlig var på vei sørover og ikke hadde holdt meg i høyden (for akklimatisering til høyden).

Vi tok oss på nytt opp til High Camp på 5400 meter, i snøvær og med en viss skepsis til at dette lot seg gjennomføre.

Men iløpet av ettermiddagen, mens vi spiste en stor og urimelig god middag i kjøkken-igloen, lettet skydekket og solen kom frem. Utsikten var perfekt, og håpet om å nå toppen våknet i solnedgangen.

Da vi begynte oppstigningen ved midnatt var det vindstille og stjerneklart. Perfekte forhold.

Det kalde været gjorde snøen tryggere. Vi vandret oppover breen og stoppet jevnlig for å sjekke snøforholdene og lagene under skaren. Det lot seg gjøre. Det var fremkommelig.

Ruten opp til toppen var nokså brutal. Det var kontinuerlig bratt stigning, uten særlig med trygge steder for stopp og hvile. Siden det var bratt og snøforholdene til tross, var mulighet for snøskred, gjaldt det å bruke kortest mulig tid på de utsatte stedene. Og de utsatte stedene var store deler av ruten. Dermed ble tempoet høyt. I høyden er en av hovedregelene at man går sakte med korte steg slik at man bevarer energi og unngår å bli andpusten. Vi fulgte ikke denne regelen. Det brant i lårene. Dette var ingen søndagstur.

Men det var ingen tvil om at dette var et av de mest magiske tidspunktene å være i fjellet. De for meg ukjente stjernebildene på den sørlige halvkule lyste opp i den kalde klare luften og gav gjenskinn i snøen. Den uendelige stillheten høyt her oppe var øredøvende. Natten var full av underlige vesener og Yetier. Eller det var kanskje bare oksygenmangel, høydeskrekk og søvnløshet som gjorde seg til kjenne.

Vi nådde den første av de to toppene på Chimborazo kl 04:30. Etter noen bilder, og med en viss lettelse over at det ikke var flere oppoverbakker med 50 graders stigning, tok vi oss videre til den høyeste toppen, på 6263 meter. Dette var det punktet på jorden som var lengst fra jordens sentrum. Det høyeste punktet på jorden, etter denne målestokken. Og la oss bare være enige om at det var den eneste som var rimelig å bruke.

Det nærmet seg daggry. Og innen vi var tilbake på den første toppen var det soloppgang. Et uforglemmelig skue.

Vi tok fatt på nedstigningen i godværet og nøt den fantastiske utsikten. Det gikk først da opp for meg hvor bratt og utsatt ruten faktisk var. Jeg gikk først festet med tau til guiden, som fulgte flere meter bak. Plutselig ropte Juan at jeg måtte forankre. Jeg la meg ned og sikret med isøksen umiddelbart. Da jeg så bak meg lå Juan på bakken. Han bevegde seg sakte, men bestemt, med isøks og stegjern plantet i isen. “Kravas!” ropte han. En bresprekk hadde åpnet seg under ham idet han passerte. Han kom seg over, men ble liggende og se ned i den. Det var nære på.

Etter denne opplevelsen var vi begge litt ekstra oppmerksomme på teknikk og hvor vi satt føttene. Ekstra fokuserte tok vi oss ned fra isbreen. 

Først da vi kom ned til High Camp igjen kunne vi virkelig slappe av igjen og nyte de perfekte forholdene.

Noen må ha ofret en geit eller kanskje en lama til værgudene, for så perfekt turvær kommer ikke av seg selv. Og på min bursdag, intet mindre. Jeg fylte 17 om du skulle lure. I High Camp tillot de seg til og med å synge bursdagssang (på spansk, så jeg bare antar det var bursdagssang), og serverte kake med stearinlys. Ikke værst bare det, på toppen av verden.