Cotopaxi

Det mest ikoniske fjellet i Ecuador var uten tvil Cotopaxi. En kunne se bilder av det perfekte kjegleformede fjellet toppet av en krystallklar isbre som sto i ensom majestet på en slette, overalt i Ecuador, og ofte langt utenfor landets grenser, spesielt i friluftsliv og klatre kretser.

Nasjonalparken var meget attraktiv i seg selv med sitt vulkanske landskap og storslåtte utsikt til det enorme fjellet.

Vi ankom i regnet, men det klarnet stadig opp etterhvert som vi beveget oss opp mot fjellet. Da vi ankom parkeringsplassen var det godt vær å begynne å gå oppover i den vulkanske sanden til fjellhytten. Her stoppet vi for ettermiddagen, spiste middag og hvilte frem til midnatt.

Refugio (fjellhytten) hvor vi startet oppstigningen til toppen lå på 4800 meter. Det var samme høyde som Mont Blanc, som er Vest Europas høyeste fjell. Toppen av Cotopaxi var høyere enn Kilimanjaro. Nesten 5900 meter.

Jeg og guiden, Juan, som forøvrig var guiden også på Cayambe, startet sist av de ca 20 klatrerne og guidene som skulle forsøke seg på fjellet denne natten. De siste dagene hadde dårlig vær gjort at svært få hadde nådd toppen. Planen var å holde et rimelig høyt tempo, slik at vi minimererte eksponering til det ustabile været.

Det snødde da vi startet. Og det var noe vind.

Vi tok igjen de første gruppene før vi nådde isbreen, hvor vi tok på stegjern og festet tauet.

Vi holdt tempo oppe i det stadig kaldere og mer vindfulle fjellet.

Det tok ikke lang tid før vi hadde passert alle de andre gruppene.

Cotopaxi var en meget aktiv vulkan, som flere ganger er blitt stengt for bestigning på grunn av utbrudd, senest i 2023.

Man merket at det var en levende vulkan lenge før toppen. Fra 5500 meter kunne man lukte vulkanen. Først som råtne egg, senere som svovel.

Å bestige disse fjellene i mørket med hele verden redusert til hva du kunne se i den lille lyskjeglen fra hodelykten, var en litt underlig opplevelse. Alt man fokuserte på var det nesten steget. Igjen og igjen. Oppover langs bratte fjellsider, på is og i snø, var alt veldig enkelt. Bare å ta det neste steget. Og prøve å ikke tråkke seg selv på tærne med stegjern på.

Dessverre var været ikke med oss denne gangen heller. Da vi nådde toppen på 5897 meter, som de første kl 04:45 (ca en time før de neste), var det svært begrenset sikt, vind, snø og kaldt. Det ble med noen bilder og en kort vandring langs krater kanten før vi snudde og begynte nedstigningen. Det var for kaldt til å vente på soloppgang, og det var ingen tegn til at været var iferd med å snu.

Da vi kom ned gikk snøværet over til pøsregn. Gjennomvåt satte vi oss i bilen og satte kursen tilbake mot sivilisasjonen.

Cotopaxi var et fantastisk fjell. Området var virkelig magisk med et uvirkelig landskap.

Var litt skuffet over nok en topp med null utsikt på grunn av dårlig vær.

Men men.

Jeg har i det minste stått på toppen av Cotopaxi. Ett av de store målene med hele Sør-Amerika prosjektet var nådd.