Ut mot havet
Jeg hadde ikke sett havet på to måneder. Fra jeg kom til Sør-Amerika hadde all tid vært tilbrakt i Andesfjellene. Mesteparten av tiden på over 2500 meter. Så det var på høy tid å ta seg ned til kysten og sjekke om Stillehavet fremdeles var der.
Mellom fjellturene til de ulike vulkanene hadde jeg beveget meg gradvis sørover mot Baños, en småby i foten av vulkanen Tungurahua omringet av mange elver og fosser, og deretter til Riobamba.
Veien til meg så til Cuenca, en by med et stort sentrum i koloni-stil, hvor de var travelt opptatt med å pynte til jul.
Fra Cuenca kjørte jeg sørvest, ned fra fjellet og mot grensen til Peru ved Hauquillas, ute ved kysten.
Hovedveien langs kysten av Peru, Panamericana, var beryktet for de store mengdene søppel dumpet langs veien. Årevis med manglende ledelse fra det offentlige, problemer med avfallshåndtering og infrastruktur, og stadig økende trafikk og befolkning, hadde medført at det flere steder var laget improviserte søppelfyllinger langs veien, eller søppelet var bare dumpet i grøften. Det var en situasjon som kun var til glede for gribber og løshunder. For resten av oss var det temmelig uhyggelig.
Det var derfor med en viss lettelse å komme frem til Canoas, hvor jeg hadde min første natt i Peru, og fant området helt rent. Stranden var kritthvit og perfekt. Havet var blått og varmt. Ingen forutsetning. Ingenting søppel. Bare en rolig strand ved Stillehavet hvor man kunne nyte en kald øl og ta livet med ro.
Det var fire andre turister på hele stranden, så langt jeg kunne se i begge retninger. På en perfekt strand i 30 grader. Hadde dette vært Middelhavet eller Thailand, ville det være fire turister per kvadratmeter.
Landskapet ble stadig tørrere på veien sørover. Etter en stund begynte en rekke oljebrønner å dukke opp, og gamle minner fra lange mil på veien i Texas tvang seg frem.
Målet var å nå Punta Balcones, det vestligste punktet i Sør-Amerika. En politibil kom etter meg med blålys da jeg tok av mot Negritos, den oljebyen på kysten hvor man tar av til Punta Balcones. Jeg stoppet for å unngå å bli skutt. Men det viste seg bare å være at politiet ønsket å forsikre seg om at jeg ikke hadde kjørt feil vei i krysset, da hovedveien gikk andre veien. Etter å ha forklart hvor jeg var på vei, gav de meg tommelen opp og ønsket meg velkommen til Peru.
Endelig fremme ved veis ende så langt vest man kommer på kontinentet, kjørte jeg inn i en sanddyne og gikk på trynet. Amatør.
