Corsica Sør
Frankrike var angivelig en matnasjon. En kulinarisk kjempe. Mat-kulturens crème de la crème. Dette stemte ikke. De var temmelig ubrukelige på det punktet. Frokosten på samtlige hoteller i Frankrike, og det uten unntak, var aldeles ubrukelig. Et par små croissanter, et par skiver ost og skinke. Egg måtte man koke selv i en frityrkoker de hadde satt frem og fylt med vann. Hvis hotellet var sofistikert nok til å ha et par skiver bacon, var dette så lite stekt at det like gjerne kunne vært kokt det også. Og ingenting grønnsaker. Ikke en skive agurk. Ikke så mye som en cherrytomat. Hvordan et land som hadde alle forutsetninger for fantastisk frokost; Gode brød, ost, yoghurt, skinker, posteier, frukt, grønnsaker, egg; kunne konsekvent holde et slik lavmål var ikke godt å si. Dette var frokost for folk som ikke gidder å stå opp om morgenen.
Og som om ikke det var nok, holdt alle restaurantene stengt hele dagen. Disse late franskmennene gadd visst ikke gå på jobb kunne det virke som. Skulle man ha noe å spise måtte man enten gjøre seg ferdig før kl 2 eller vente til etter kl 7 på kvelden. Ved normal middagstid var vel kokken hjemme og spiste middag. De få stedene som hadde åpent kjøkken mellom kl 2 og kl 7, serverte, og igjen dette gjelder samtlige steder i hele Frankrike, kun pannekaker. Pannekaker!
Det skal sies at når man gikk innom hvilken som helst tilfeldig restaurant på Corsica utpå natten når de endelig holdt åpent, hvor en korpulent og godt voksen servitør (gammel nok til å huske Napoleon springende rundt i nabolaget i kortbukser) med en substansiell bart, tok bestillingen din og du etter tid og stunder fikk en grillet fisk nylig ankommet fra Middelhavets dybder, fikk du servert ett av de mest velsmakende måltidene som var å oppdrive på denne planeten. Men det veide på ingen måte opp for den totale mangelen på godt bacon til frokostbordet.
Frokost til tross, fortsatte Corsica å levere. Småveier langs kysten og i fjellene med spektakulær utsikt, idylliske landsbyer og godt vær.
Jeg tilbrakte en dag i Ajaccio, Napoleon Bonapartes hjemby, og vandret rundt der uten for mye mål og mening. Barndomshjemmet hans var gjort om til museum og var naturligvis stengt da jeg gikk forbi.
Dernest dro jeg til Tizzano, en liten (veldig liten) landsby, og gikk en rute langs kysten der. Nok et ypperlig turområde på øya. De porøse steinene var uthult, slik at landskapet var fullt av kuriøse strukturer. Jeg så et par slanger på stien, men de var heldigvis like late som deres landsmenn på morning og gadd ikke bite meg.
Tilbake på hotellet, som hadde 4-5 rom, gikk jeg på den ene restauranten som fantes i bygda og fikk servert middag i verdensklasse.
Oppe i fjellene, på min evigvarende søken etter bortgjemte og tvilsomme veier, kom jeg en dag over en liten vei som var ny-asfaltert, men tydelig lite brukt da den var mer eller mindre tildekket av blader og kvister. Selv om veien ikke syntes å lede noe sted, valgte jeg å følge den, da utsikten var glimrende og jeg ikke hadde større planer for dagen. Det var ingen bebyggelse og veien ledet stadig dypere inn i fjellet. Omsider så jeg at veien ledet direkte mot et større hus med høye gjerder og porter med kamera. I og med at dette var selve kjerneområdet til mafiaen på øya, valgte jeg stille og rolige å snu og uten for mye oppstyr sige tilbake til litt mer siviliserte strøk.
Å forlate Corsica viste seg å bli mer problematisk enn forventet. Streikende fiskere hadde blokkert havnen i Bonifacio i protest mot høye dieselpriser som følge av amerikanernes krigføring i Iran. Dermed ble jeg sittende på kaia i timevis ventende på en avklaring om fergen faktisk kom til å gå eller ikke. Myndighetene og havneansatte bare trakk på skuldrene når man spurte om hvor lang tid dette ville vare. Kanskje hadde båtene som blokkerte havnen gått fri for drivstoff.
Bonifacio var ikke det verste stedet å bli strandet. Den gamle landsbyen lå innenfor bymurene på toppen av en klippe, og de smale sikksakk gatene var fulle av små kafeer og restauranter. Langs kysten kunne man spasere mange kilometer på toppen av klippene, og skue ut mot Sardinia i sør.
Jeg ble sittende å snakke med et sveitsisk par som også skulle til Sardinia med motorsykkelene sine. De kunne fransk, som var ganske praktisk. Da kunne de springe rundt og innhente oppdateringer og informasjon fra øvrigheten, mens jeg kunne sitte og se utover havet i godværet og “passe på syklene”.
Litt utpå dagen ble det antydet at den siste fergen for dagen, kl 19, muligens ville slippe gjennom. Vi booket derfor om billettene våre, og håpet på det beste. Dette viste seg å være en suksessfull strategi, og omsider etter en lang dags venting kjørte jeg inn på ferga, stroppet fast sykkelen, og satte meg på dekk for å nyte solnedgangen og få et siste syn av Corsica.
