Sardinia
Italia var alltid en alright plass å komme til, og Sardinia var intet unntak.
Øya var kjent for sine strender og blågrønne hav, og var betydelig flatere enn Corsica. Selv om det fantes kuperte områder, var landskapet en hel del mer edruelig og en god del mindre dramatisk enn naboøya.
Jeg fulgte østkysten sørover. Planen var egentlig å stoppe en dag for å gå gjennom Gorropu Canyon, en av Europas dypeste juv, men på grunn av forsinkelsen i å komme seg fra Corsica, hadde jeg ikke tid. Det ble bare til at jeg stoppet ved et utsiktspunkt og så inngangen til dalen, hvorfra det så ut som om hele fjellet hadde revnet og en sti ledet inn til underverdenen. Må tilbake dit en gang, men det fikk bli senere. Gamlingen hadde på et innfall funnet ut at han skulle fly nedover på besøk. Jeg skulle møte ham i Cagliari neste dag, så jeg måtte komme meg videre.
Som alle ekte Senja-væringer på backpackertur kom gamlingen utstyrt med klompa og rullekoffert. Vi møttes i Cagliari, den største byen på øya, helt sør på Sardinia.
Cagliari ble grunnlagt av fønikerne ca år 700 før Kristus, og i årenes løp hadde både Romerne, Spanjolene, og en hel del andre regjert over byen og satt sitt preg på den. Vi vandret gjennom det gamle sentrumet og bidro i den grad vi kunne til det økende overturisme-problemet, og tok en kaffe på toppen av citadellen som lå på høyden nærmest havnen. På en liten restaurant med autentisk italiensk støynivå spiste vi pasta og la planer for turen videre.
Fra Cagliari bestilte vi billetter til nattfergen til Sicilia. På fergekaia møtte vi tre andre nordmenn på motorsykkeltur, også på vei over havet. De var joviale, korpulente eldre trøndere i skinnvest, dårlige til beins, og kjørte store tunge Honda Goldwing motorsykler. En av dem hadde tidligere kjørt Goldwingen både i Marokko og Vest-Sahara, noe som, for å si det mildt, var nokså ambisiøst, da det var bortimot den verst tenkelige sykkelen å bruke i sand. På denne turen skulle de til Sicilia, og hadde ordnet seg med Gudfaren-melodien på høyttaleranlegget på syklene. De hadde også fikset seg med t-skjorter med mc-klubbens emblem, “Sons of Alzheimer’s”. Det sa noe om verden at de største raringene man møtte ute på reise generelt var norsk, men akkurat hva det sa var ikke godt å si…
