En spasertur i Italia
Til fots fra Firenze til Siena
Som et siste stopp før Sør-Amerika, dro jeg og brodern til Italia for testkjørt apostlenes hester, og være backpackere igjen som i gode gamle dager.
Havregryn og Real Turmat var byttet ut med biff, hare villsvin, trøfler og vin.
Vidder og fjell var byttet ut med vingårder og olivenlunder.
Telt og sovepose var henlagt hjemme.
Her skulle det reises med lett oppakning og stadig lettere pengebok.
Vi trasket rundt i Firenze, en by brodern mente hadde et betydelig vedlikeholdsetterslep, hvor turister gikk i stim fra overprisete restauranter til å ta nøyaktig samme bilde som alle andre av Medici-finansierte byggverk til å stå i flere hundre meter lang kø utenfor museet med David-statuen.
Vi derimot er vante verdensborger og gjorde akkurat det samme bare på trass.
Grunnen til å bruke en dag i Firenze var å finne en av de bedre plassene å spise Bistecca Alla Fiorentina, byens sagnomsuste grillede biff.
Vi valgte Trattoria Dall'oste, som viste seg å være et bra valg.
Biffen var utmerket, dyr og skylt ned med meget vin.
Men vi var her for å gå.
Så snart vi forlot sentrum forsvant alle turistene og alt ble meget roligere.
Vi vandret først gjennom små bakgater, siden gjennom boligstrøk med høye steinmurer. Og snart var byen lagt bak oss, og vinranker og oliventrær vokste fram.
Midt på dagen stoppet vi for lunsj når mulighet bydde seg.
Jeg bestilte en øl i håp om å slukke tørsten i varmen.
“Ja, vi har øl. Men vi er en vingård. Vi har lokal vin. Vin produsert her. Vin i alle former og fasonger. Så se til helvete og bestill vin, din jævla Vandal. Barbar. Forbanna turist.” svarte servitrisen, dog med andre, langt høfligere ord. Men er ganske sikker på dette var det underliggende budskapet.
Her var vist motstand fånyttes. Så det ble vin til lunsj.
Når vi på slutten av dagen kom fram til landsbyen, var det på tide igjen å fokusere på middag.
I grådighetens navn bestilte jeg både Pasta med sorte trøfler, og Villsvin gryte. Var jo sulten, skal vite. Servitøren flerret opp øynene så på meg som om jeg var gått fra forstanden. “Man kan jo ikke bestille Pasta og Villsvin. Uaktuelt” fyrte hun løs mot meg. Her hadde jeg tråkket i baret om noen obskur lokal mat etikette og gått rett på trynet. Bannet i kjærka. Hun korset seg og begynte å forberede de 14 Ave Maria resitasjonene hun måtte gjennom for å avverge syv år med ulykke, eller hva som verre var, at Italia igjen skulle tape en landskamp mot Norge.
Med halen plantet godt mellom beina, kapitulerte jeg totalt og uten forbehold, og vedgikk at jeg burde bare holde meg til pasta.
Hvorfor dette skjedde er meg en gåte. Brodern hadde ingen problemer med å bestille biff, grillede poteter, aubergine bakt med parmesan. Alt dekket en tomme dypt i trøfler. Det var mat nok til å fore en halv landsby.
Etter middagen fikk brodern en Grappa på huset. Mens jeg fikk se til helvete å betale for Whiskeyen min selv.
Den natten drømte jeg om sinte rustikke bønner, med høygaffler og fakler, på jakt etter velmenende fotturrister.
Ruten vår tok oss til Firenze, San Casciano in Val di Pesa, San Donato in Poggio, Montefioralle, Greve in Chianti, Castellina in Chianti og Siena. Vi gikk 12 - 18 km om dagen. For det meste på små grusveier, noe på stier og tidvis på asfalt.
Det var varmt og tørt. Oppmot 30 grader midt på dagen. Nesten like varmt som det var i Finnmark, men færre reinsdyr.
Toscana er virkelig så bra som det ser ut i brosjyren. Bølgene åser med vingårder og olivenlunder. Små landsbyer hvor du kan spise Michelin kvalitet mat i smale middelalder-gater, og vertshus med autentisk platina og entusiastisk, intenst vertskap. Det er akkurat slik du innbiller deg. Du blir møtt på vertshuset med velkomstdrink av lokale vin og hjemmelaget mat. Takterrasser en har for seg selv, selv om all logikk tilsier at det burde være en million turister med kamera der for å forevige utsikten.
Selv om vi for det meste fulgte merket løype, var det ingen andre turister som gikk. Det er lettgått terreng, nydelig klima, og enkelt å finne veien. Noen av de mest ikoniske områdene i verden ligger åpent tilgjengelig for alle, men folk drar i stedet til storbyen for å stå i kø. Forstå det den som kan.
Det er meg en gjentagende overraskelse at italienerne, som mine varige fordommer tilsier er høylytte, gærne tullinger, viser seg å være super hyggelige, hjelpsomme, ordentlige folk. Utenfor de store byene leves det det gode liv og du er ikke til forringelse av dette og kan derfor behandles som folk.
Veis ende ble i Siena.
Gamlebyen i Siena er vel verdt et besøk. Smale gater som slynger seg frem og tilbake over åsen byen ligger på. Det er langt finere her enn i Firenze, det er mindre stressende, selv om det er en del turister, og den katolske kirkens nokså maniske trang til å bygge overdrevent spektakulære katedraler kommer til sitt fulle uttrykk her. Her kan man få forlatelse for opptil flere av sine synder, og stille tre tilbake inn i stimen av turister.
