Endelig i Colombia
Vel, jeg melder flytting til Colombia.
Fjellene, klimaet, maten. Alt er glimrende.
Folkene er vennlige og hyggelige, selv om de kjører som galninger.
Etter forsinkelser og utsettelser og en unødvendig runde med Covid, var jeg omsider kommet til Medellin.
Medellin er en stor, hektisk og livlig by. Trær vokser store og grønne mellom de moderne byggene som har alle mulige former og fasonger. Det er rent og ryddig, men temmelig hektisk for en skarve Senjaværing.
Men det var utenfor byen Paradis var å finne. Ute i fjellene, i de frodige dalene, på små grusveier som klamret seg til fjellsidene.
Første turen på motorsykkel ble guidet tur på lånt mc. Gjennom fjellene sør for Medellin hvor man kjører mellom kaffe-gårder, jungel og gressdekkede daler med beitende kyr, hvor en begynner å lure på om man har kommet til Sveits.
Vi stoppet på kaffe-gård og drakk kaffe. Spiste stor lunsj i Fredonia, en idyllisk landsby i fjellene.
Vi kjørte småveier, grusveier og off-road på våre Honda XRE 300, og stoppet ved elver, under banan-tre og fjelltopper med fantastisk utsikt.
Det var så bra som man bare innbiller seg at det kan være. Et ekte motorsykkelparadis. Shangri-la ligger vist i Colombia.
Dagen gikk, og før vi var tilbake i Medellin var det blitt mørkt.
Å kjøre motorsykkel inn til og gjennom Medellin i mørket er en opplevelse som anbefales på det sterkeste for alle som har akutt behov for økt blodtrykk og mer stress i livet. Det er hektisk og stressende på måter man ikke kan tro uten å ha prøvd det. Fullstendig kaos, hvor motorsykkelene kjører om kapp mellom biler, lastebiler og busser i et virrvarr av veier, støy og begrenset overholdelse av vikeplikten. Politiet kjørte med blålys og tutet, men ingen brydde seg. Alt var som en frådende elv full av store og små kjøretøy, hvor man måtte holde tempoet og tvinge seg frem gjennom hver lille luke som måtte finnes.
Utrolig nok kom vi frem utpå kvelden, gjennomtrukket av svette og med en hvilepuls godt over rød-linjen.
Helt perfekt start på Sør Amerika turen.
