Tana til Vardø
Finnmark på langs - Etappe 4 av 4
Godværet måtte til slutt gi tapt. Det høljet ned hele dagen, skydekket lå lavt og sikten var ikke mer enn 25 meter. Det skvulpet i skoene der jeg prøvde å finne veien gjennom fjellene som en halv-druknet rotte. Jeg måtte treffe riktig for å komme meg over. Det var bratte og farlige partier på alle kanter. Det var kun en liten passasje som var gangbar. Og her gikk jeg halvveis i blinde.
Skoene var kjøpt spesifikt for denne turen, og hadde raknet umiddelbart. Men hadde limt dem samme igjen med superlim, så nå var de gode som ny. Og god var de, så lenge det var tørt. Når det ble vått hadde de en tendens til å miste grepet på steiner uten forvarsel og på en måte som i produkt-tester ble beskrevet som “en dødsfelle”.
Det hadde vært tordenvær hver kveld på denne etappen, så å slå leir i høyden var ikke aktuelt.
Men “det vil helst gå godt” ifølge Max Manus, og jeg kom meg etterhvert over.
Satte opp teltet i en elvedal hvor det var litt grus som var flat men drenerende, og tok kveld. Den kvelden reflekterte jeg over at nok et prosjekt gikk mot slutten, selv om det føltes som om det akkurat hadde startet. Skremmende hvor fort tiden går.
Nede fra fjellet lå nok en enorm vidde foran meg. Flere mil med nesten flatt terreng. Hele østenden av Varangerhalvøya er temmelig flat, til man kommer ut til kysten.
Tordenvær på kvelden igjen. Litt ubehagelig når man er det høyeste punktet i 20 km i hver retning. Gikk derfor litt ekstra på, og tok inn en ekstra dag.
Med ett så jeg kuppelen på Nato-radaren og den velkjente silhuetten av den lille byen på øya lengst øst uti havet i Norge.
Før jeg visste ordet av det var jeg kommet frem. Nok et endepunkt.
Gikk inn på hotellet (ja, det er kun ett hotell i Vardø) og spurte om rom, men det var ingenting ledig.
Jeg gikk ut og så Hurtigruteskipet Nord-Norge var i ferd med å legge til kai. Spaserte om bord og spurte om de hadde plass. Det hadde de. Dette var uvanlig god timing fra min side.
Ventende på at de skulle få registrert alt og fikset meg et lugar, la jeg merke til at de øvrige passasjerene gikk litt ekstra omvei rundt meg. Et øyeblikk tenkte jeg det kunne ha med odør å gjøre, men la det fra meg. Klærne mine var jo nyvasket for ikke mer enn en måned siden. Selv hadde jeg jo tatt en dusj for knapt en uke siden. Nei, disse turistene hadde nok vært i land og spist noe fordervet kongekrabbe og begynt å hallusinere. Det var nok den mest sannsynlige årsaken. Slo meg til ro med det.
Vet ikke helt hvorfor, men da jeg endelig kom inn på lugaren og fikk sett meg i speilet, kom jeg til å tenke på en Jokke med Tourettes sang hvor en av frasene er “Han ser ut som en dårlig velholdt ape”...
