Medellín
Pablo Escobar
I den lille byen Gori midt i Georgia, står et lite gammelt hus beskyttet fra vind og regn av et voldsverk av et moseleum, med massive søyler, omkranset av et betydelig palass. Huset er fødestedet til byens store sønn, selveste Josef Stalin, og komplekset er museum i hans ære.
Museet har i en årrekke vært kjent for å ha en nokså pro-Stalinistisk tilnærming, hvor man har valgt å fokusere på de positive sidene av hans lederskap, og se hans bragder i et positivt lys.
Etter oppløsningen av Soviet-unionen begynte enkelte å hinte frempå at dette kanskje ikke var et helt riktig bilde, i alle fall ikke gav et helhetlig historisk inntrykk av mannen, som tross alt tok livet av 20 millioner av sine egne landsmenn, skapte sultkatastrofe i Ukraina (Holodomor), tvangsflyttet millioner av mennesker, sendte millioner av mennesker i Gulag, og var en generelt ikke helt topp type.
Etter påvirkning og klager fra disse liberale revisjonistene, valgte museet omsider å ta grep for å modernisere og komplementere utstillingen slik at de ikke kunne beskyldes for noen unnlatelsessynd. De valgte dermed å sette opp en infoplakat, gjemt under en trapp, hvor man kan lese at feil og uheldige hendelser kan ha skjedd også i Stalins tid. Det kan jo skje selv den beste.
Det slo meg at om ikke det var samme konsulentselskap som har stått for markedsføringen av museet tilegnet Medellins store sønn, har de i alle fall hatt tilsvarende ideer. “Great minds think alike” som vi sier i Skrolsvika.
Om ikke terrorveldet til Pablo Escobar i Medellin var i samme skala som Stalins, var det ingen mangel på lidelser som følge av ham.
Kokain kongen av Colombia som på 80- og 90-tallet drepte over en lav sko, sprengte bilbomber i rene terroraksjoner og sprengte et passasjerfly, for ikke å snakke om alle lidelsene som ringvirkningene av narko-trafikken medførte.
Her i Medellin bar Escobar-museet preg av en mer forsonende tone mot den gamle banditten enn det en nøytral observatør ville lagt seg på. Noen alternative fakta var nok kommet til god hjelp. Escobar fremstilles som en slags Robin Hood figur som tok fra de rike og ga til de fattige. En byens beskytter. De fattiges velgjører. En hedersmann. En politiker og leder, hatet av elitene. Vel…
Museet drives av Escobars familie, og fremstiller “familiens perspektiv” på historien. Man blir tatt med på en times omvisning i ett av de 70 husene Pablo eide, hvor biler, fly og vannscootere er utstilt. Alle drapene, all volden, alle bilbombene nevnes ikke med ett ord. Bombingen av Avianca Flight 203 den 27. november 1989, hvor 110 mennesker ble drept, er også helt forsvunnet fra familiens fremstilling. Det er med en viss bismak å besøke slike “museum”.
Pablo Escobar er en av de første skurkene fra virkeligheten som jeg husker å ha sett på nyhetene i min barndom. Et navn og ettermele som har levd videre 30 år etter sin død. Ikke for hans filantropi. Ikke for hans politiske platform. Men for hans brutalitet og villighet til å gjøre hva som helst for å bygge sitt narko-imperium. Da han omsider endte sine dager med en kule i hodet, skutt på flukt på et hustak her i Medellin, var det inget stort tap for sivilisasjonen.
Byen
Medellin har i dag 2,5 millioner innbyggere. Tar man med de omkringliggende områdene er det 4 millioner mennesker.
Det er betydelig forskjell mellom rik og fattig, og dette gjenspeiles i ulike bydeler. El Poblado og Envigado er velstående områder med moderne bygg, dyre restauranter og europeisk standard.
Fattige områder består av enklere bygninger, betydelig lavere inntektsnivå, høyere arbeidsledighet, og alle de sosiale utfordringene dette medfører.
I sentrum møter man en blanding av det hypermoderne, gateselgere og uteliggere. Enkelte områder av byen er det hensiktsmessig å holde seg unna som turist.
I El Poblado, hvor jeg hadde bosatt meg på ubestemt tid, var det temmelig trygt. Politi var til enhver tid synlig i gatene, og stemningen var god og vennlig. Det var rent og ryddig. Det var frodig og grønt overalt, som om byggingene var satt opp i en park mellom trærne. Det var høy standard på hotellene og restaurantene. Maten var fantastisk. Det var livlig i gatene og på utestedene til langt på natt.
Byer er ikke min ting. Jeg unngår dem helst. Jeg var i Medellin for å kjøpe motorsykkel, og tiden det tok var avhengig av det Colombianske byråkratiet, som ikke nødvendigvis er det raskeste i verden. Men når jeg først måtte være noen uker i en by, var Medellin slettes ikke det verste valget. Det var faktisk ganske alright her.
Maten
Det er kraftfor det går i. Posjonene på de Colombianske rettene var tilpasset folk som skal ut i hardt arbeid. Selv om man bestilte en halv porsjon, skulle det godt gjøres å komme helt i mål.
Til frokost var det Arepa, en slags krysning av brød, tortilla og pannekake, med et stort stykke ost og gjerne egg av ulike formater.
Ris og bønner er vanlig, også til frokost. Det samme gjelder supper.
Frukt hører også med. Nypresset juice av en uttømmelig liste frukter er fast inventar på menyen.
Til lunsj og middag er det bønner, ris, plantain (stekt banan-variant), kjøtt av alle mulige varianter. Chicharron, en tørket og fritert tynnribbe er vanlig, men man har alltid en rekke varianter å velge mellom.
I Medellín er det restauranter med mat fra alle verdenshjørner, og kvaliteten er upåklagelig. Det er en rekke grill restauranter, hvor man får langtids røkt og stekt ribbe og høyrygg (brisket) som er helt ypperlig.
På gata kan man kjøpe juice laget med en blanding av sukkerrør og diverse frukter, med is. Disse er svært forfriskende og avkjølende her i tropene.
Det lokale ølet er Club Colombia, som er lyst og godt i varmen.
