Endepunktet
Jorden flyttet seg frem og tilbake i noen langsomme, men kraftige byks. Bilene på parkeringsplassen gynget og fra restauranten hørtes den skarpe klirringen av glass som gikk i gulvet. Jeg var i ferd med å feste baggen til motorsykkelen da jordskjelvet, som viste seg å være 6,1 på Richters skala med episenter bare noen kilometer fra hvor jeg sto, inntraff. Dette var det tredje jordskjelvet på turen, og definitivt det sterkeste. Personlig foretrakk jeg at jorden holdt seg i ro, da jeg hadde trøbbel nok med å holde meg på bena på flat mark, og mener bølger kun hører hjemme på havet. Men det virket som om gudene hadde annet syn på saken, og i disse områdene var jordskjelv ikke et uvanlig fenomen. I Chile og Argentina var det skilt ved alle heiser om å unngå bruk ved jordskjelv, og langs hele kysten var det skiltede evakueringsveier i tilfelle tsunami.
Jeg hadde overnattet på en hacienda midt ute i ingensteds, hvor det var så varmt om dagen at svetten rant av meg da jeg satt og drakk en kald øl på terrassen. Det var stjerneklart og ingen lysforurensning om natten.
Veien videre ut mot kysten var blitt omgjort til noe av en hinderløype med store steiner som hadde rast ned som følge av skjelvet. Men frem kom man på et vis. Målet var Viña del Mar, hvor jeg hadde planer om å innta en siste runde med ceviche og søramerikans sjømat før denne delen av turen var over.
Turen gikk litt på tomgang etter å ha nådd Ushuaia. Ikke hadde jeg sykkel, og det å leie en var uforholdsmessig dyrt. Jeg hadde ingen plan videre og ikke rett utstyr for de turene jeg kunne tenkt meg å ta hvis jeg skulle reise uten motorsykkel. Etter grubling og spekulering var jeg kommet frem til at Sør-Amerika-eventyret var over for denne gang. Det hadde vært en helt fantastisk tur, med alt av opplevelser en slik tur burde inneholde. Hadde jeg valgt en mer hensiktsmessig motorsykkel, eller tatt med min egen, hadde jeg fortsatt turen her uten tvil. Men slik tingene sto, var det ikke noen åpenbar vei videre her på kontinentet.
Det var på tide med en ny plan. Et kapittel var over og det var på tide å starte på et nytt et. Jeg bestilte billett tilbake til Europa, hvor jeg skulle hente min egen neglisjerte sykkel som sto innesnødd hjemme i nord, få den transportert ut av snø-riket, og sette kursen mot Istanbul for å kjøpe meg en kebab. Dette virket som en god om noe kronglete plan som krevde en del logistikk. Men hva er vel en reise om ikke et kontinuerlig kurs i logistikk, så det måtte vel være mulig å finne ut av.
Jeg kjørte tilbake til Santiago, hvor jeg leverte sykkelene tilbake til leieselskapet, og fikk en iskald øl i hånden før jeg hadde fått skrudd av motoren. De hadde peiling på kundeservice her i landet.
