Paso del Agua Negra
Jeg visste at sykkelen var ulovlig i Argentina, da jeg ble stoppet av politiet på en øde strekning ved foten av fjellene. På grensen hadde det vært mye folk og temmelig hektisk. I kaoset ble papirene på motorsykkelen, som utleieren ettertrykkelig hadde påpekt måtte stemples både ut av landet jeg forlot og inn i neste land ellers ville det gå galt, hadde jeg bare fått stempel ut av Chile og ikke inn i Argentina. Dermed kunne sykkelen bli beslaglagt hvis jeg ble stoppet av politiet.
Jeg ble stoppet av politiet.
De spurte etter pass og førerkort og papirene på sykkelen. Jeg hadde disse alltid i ryggsekken, så jeg gikk av sykkelen og fant dem frem, med en mine som om alt var i skjønneste orden. De to politimennene så over dokumentene, men uten særlig innlevelse. Det virket mest som om de kjedet seg her ute i det store intet, og når det omsider dukket opp noen var det en kjærkommen anledning til å bryte monotonien. Den ene stirret på passet mitt og spurte om hvor jeg kom fra. Dette var ikke uvanlig, da det ikke står Noruega, som er det spanske navnet på Norge, på passet. Jeg svarte at jeg var fra Norge. De studerte papirene og bladde i de ulike dokumentene, men det virket som om det var mest for syns skyld.
De var nok klar over at de ikke bidro stort til å løse verdensproblemer her ute. At da de en gang hadde drømt om å bli politi for å gjøre en forskjell og bidra til fred og fordragelighet, var det nok ikke å være stasjonert på en støvete grusvei hvor to motorsykler og en geit passerte iløpet av en dag, de hadde sett for seg. Så etter en anseelig tid med granskning, gav de meg dokumentene tilbake. Det formelle overstått, lyste de begge opp, da de kunne spørre om Norge, om norske fotballspillere og om hvor kaldt det var der. I gode gamle dager var det alle visste om Norge ute i den store verden at Ole Gunnar Solskjær kom derifra og at det var veldig kaldt der. Nå for tiden visste alle om Erling Braut Haaland og at det var veldig kaldt der. Etter litt småprat iblandet fingerspråk der mitt maltrakterte spansk ikke strakk til, klatret jeg opp på sykkelen igjen og tok farvel. De to politimennene virket nesten skuffet over at jeg dro.
Etter en overnatting på et slags hippie-kunstner-kollektiv i Las Flores, hvor ingen bygg hadde noen rette vinkler, hvor atmosfæren var over gjennomsnittet avslappet, og hvor de insisterte på betaling i kontanter av vage årsaker med vaklende forklaringer, satte kursen vestover igjen. Stedet var trivelig og rundt det lille bassenget var det god stemning i varmen. Gradestokken viste over 35 grader, så det var med en viss lettelse å sette kursen opp i fjellet med litt mer edruelige temperaturer igjen.
Paso del Agua Negra var et av de høyeste passene mellom Argentina og Chile. Grusveien på omlag 100 km viklet seg gjennom dalførene og opp dalsidene til den nådde toppen på nesten 4800 meter, som var samme høyde som toppen av Mont Blanc, før den snirklet seg nedover igjen på den Chilenske siden. Man ble registrert på den argentinske siden, før man begynte på passet, og fikk tildelt et kort som måtte leveres når man kom til politikontrollen på andre siden. Hvis man ikke kom frem i tide utpå ettermiddagen, ble det automatisk igangsatt leteaksjon. Det var mange steder hvor bratte fjell, manglende autovern og dype kløfter kunne få en person eller sykkel til å forsvinne hvis en var uheldig. På nattestid var det mange minusgrader og selv nå på en dag med perfekt vær slik det var da jeg krysset, var temperaturen like over frysepunktet og med sterk vind på toppen.
Fjellene her var lyste i gult og rødt, med enkelte områder hvor alle regnbuens farger var representert som følge av de store forekomstene av varierte mineraler. Over 4000 meter var det nesten ikke vegetasjon og nærmere toppen kom isbreene til syne.
Dette var et fantastisk pass å kjøre. Et slik som ville vært verdt å dra hele veien fra Norge i seg selv. Selv med en KLR var dette moro.
På grensen så tollvakten opp fra dokumentene opp på meg og sa “du vet at motorsykkelen ikke er blitt registrert inn i Argentina og er i landet ulovlig?”
“Jeg er fra Norge”, svarte jeg. “Jeg snakker ikke spansk”. Jeg prøvde å se enda mer ut som en tulling enn jeg gjorde til vanlig.
Hun bare himlet med øynene, ristet på hodet, stemplet dokumentene og viftet meg videre. Det er ofte en fordel å ikke være helt vel bevart.
