Et kjølig Nord-Tyskland
Det var grått og kjølig, med spredte regnbyger, som i grunn var passende for et besøk i konsentrasjonsleiren Neuengamme utenfor Hamburg. Det var helt stille og stemningen blant de få besøkende som vandret sakte rundt de gråbrune bygningene, var trykket.
Under andre verdenskrig var over 100 000 internert her, hvorav 2800 nordmenn. De ble brukt til slavearbeid for det tredje riket. 42 900 døde. Og dette var bare en ørliten brikke i det groteske systemet for slavearbeid og masseutryddelse nazistene hadde utviklet.
Det går kaldt nedover ryggen på en av å være på slike steder. Her hvor lidelsene har blitt kloret inn i veggene og jorden for alltid er saltet. Men man må være bevisst på at dette faktisk skjedde her. Her i Tyskland, hvor alt virker så på stell, og folk er hyggelige og ting fungerer. I 2025 ble AFD, et høyreekstremt parti med ideologiske røtter i den samme septikktanken som nazismen vokste ut av, Tysklands nest største parti.
I en noe mørk sinnstemning begynte jeg å kjøre, uten å ha noe konkret mål for hvor jeg skulle ende opp for dagen. Gjennom jordbruksområder og små landsbyer, og fulgte bredden av elven Elben et stykke. Det var fint her. Ryddig. Tysk. Gamle mursteinshus med skråtak, mange med torv på taket. En av oppgavene de innsatte i Neuengamme ble brukt som slaver til, var å masseprodusere murstein.
Det ble bare kjøligere, og tidvis vind og regnbyger gjorde det til en hustrig start på Europa-turen. Så det ble korte etapper de første dagene. Og siden jeg holdt meg unna Autobahn og alle motorveier, ble det ikke mange kilometer om dagen. Når neglebitt satte inn var det bare å gi seg og ta inn på et gjestgiveri i første landsby.
Da solen endelig skinte gjennom skyene i noen minutter utpå ettermiddagen i Osnabrük, var det bare å gripe muligheten til å gå en tur i byen og få seg noe villsvin-gryte og en real seidel med øl. Ikke lenge etter begynte regnet naturligvis igjen, så det var ikke annet å gjøre enn å skynde seg tilbake og skru på varmeovnen på rommet.
Sykkelen hadde jeg hentet nordpå og fått den sendt med lastebil til Oslo. Eller til fisketerminalen på Gardermoen for å være mer presis.
Jeg tok morgenflyet fra Tromsø, hentet sykkelen og var på Kiel-fergen allerede rundt lunsjtid. Naturligvis klarte jeg å velge en dag det var storm i Skagerak, Kattegat og Oslofjorden, men båten sank i det minste ikke, og de slapp meg inn i Tyskland uten styr eller seremoni. Fra fergen kjørte jeg direkte til Hamburg.
I en liten landsby like sør for Dortmund stoppet jeg og tok inn på et gammelt gjestgiveri som lå på en åskam. Bygget var av stein og interiøret av mørkt trevirke. Det var bare noen få hus og et veikryss, så ikke store plassen.
Været lettet litt utpå ettermiddagen, så jeg tok meg en spasertur på en liten vei som fulgte åskammen. Denne ledet til ruinene av et slott fra 1200-tallet. Det var noen rom og et tårn som fremdeles var noenlunde intakte. Man kunne se fra konturene i landskapet og ymse rester av muren at dette hadde vært en betydelig festning i sin tid.
Jeg hadde området for meg selv, så jeg vandret rundt og så meg om i ruinene. I det ene rommet var det laget et minnesmerke for døde soldater fra første og andre verdenskrig, med navn på de fallene listet på veggene. Det var satt opp lys som nylig hadde vært tent.
Førsteinntrykket var at det virket uheldig å ha minnesmerke over falne nazister. Men dette var naturligvis feil måte å se på det. Det var et minnesmerke over slektninger og landsbyboere, venner og bekjente, ungdom som aldri fikk vokse opp som tilhørte den lille bygda.
