Solkysten
Etter uker og kanskje måneder med latskap, var det på tide å begynne sånn smått å komme seg i form igjen. Planen for våren og sommeren innebar en del gåing, så det var på høy tid å begrense forfallet. Jeg knyttet derfor skoene, og la ut på en tredagers vandring langs kysten av Spania. Med utgangspunkt i Malaga, fulgte jeg kysten østover.
Langs store deler av solkysten var det tilrettelagt for vandring med strandpromenader, fortau og stier. Det var satt opp merkinger hvor man burde gå, og kart var tilgjengelig på nettet, slik at man enkelt kunne finne ruten rundt ufremkommelige seksjoner langs kysten.
Det å vandre langs kysten her var enkelt og behagelig. Solen skinte, og med jevne mellomrom kom man til små byer og sentrum hvor man kunne få seg en kopp kaffe eller en kald øl om klokken viste et anstendig tidspunkt.
Sesongen var ennå ikke begynt, så det var langt færre turister enn man normalt ser på disse traktene. Pensjonister på gruppetur, som sto på stranden og drev med tai-chi eller noe i den duren, var det en del av på de større stedene. Men for det meste fikk jeg ha kysten for meg selv.
Jeg fulgte stort sett tilrettelagte ruten. Men på et tidspunkt, et lite stykke før Torre del Mar, viste kartet at jeg skulle gå opp til hovedveien og følge den til jeg hadde passert en bro. Dette tenkte jeg var unødvendig, da jeg ikke liker å gå langs veien, så jeg valgte å gå langs stranden i stedet. Det tok ikke så lang tid før jeg forstod hvorfor det var lagt inn en omvei på ruten, da de besøkende på stranden syntes å være lettere bekledd enn hva en kunne forvente på en februardag. Jeg hadde vandret inn på en nudiststand. For oss puritanske nordmenn var det bare en ting å gjøre i slike situasjoner; ignorere fjellvettreglene og for all del ikke snu. Det var bare å fortsette, da man jo før eller siden ville finne tilbake til mer normale trakter. Nudiststranden endte med en elv som lagde et naturlig skille mellom den vanlige og den “naturlige” delen av stranden. Derav broen som måtte krysses om man fulgte den inntegnede ruten.
Elven viste seg å være dyp og med glatte steiner på bunn, og en større utfordring å krysse enn først antatt. Det ville jo vært typisk å klare å drukne i en bekk ved et feriested og flyte i land på nudiststrand.
Kulturkrasj og elvekryssinger til tross, var turen en suksess.
Det å kunne stoppe på en restaurant å spise fersk sjømat til lunsj og deretter traske videre langs stranden til man fant det for godt å ta kveld på et hotell med veranda og havutsikt var en utmerket måte å reise på. I det hele tatt, en ålreit start på årets vandringer i Europa.
