Mosel dalen
Det var bemerkelsesverdig folketomt på turstiene i åsene utenfor Koblenz. Her rant Mosel elven ut i Rhinen, og selv om elvebredden var fylt med alt fra boliger, til kaier for de mange elvebåtene, til gamle slott, var de skogdekte åsene ovenfor og mellom elvene stille og uforstyrret. Selv om været var bra, stiene godt merket og terrenget enkelt å gå i, var det kun en og annen som var ute og luftet bikkja som jeg møtte på. Det kunne virke som tyskerne etter å ha gitt opp sine ambisjoner om verdensherredømme var blitt til en gjeng latsabber.
Området var utmerket for å ta seg en dagstur. Her kunne man gå milevis på stier og småveier gjennom skogen, hvor man gjentatte ganger kom til utsiktspunkt over elvene, eller til gamle ruiner fra fordums tid. Og når dagen gikk mot slutten kunne man vandre tilbake til byen og få seg et realt måltid mat med mye sauerkraut.
Veien gikk helt ved elvebredden gjennom Mosel dalen. Man kom stadig til små idylliske landsbyer, med gamle steinkirker, fargerike boliger med skråtak, og små kafeer. Det var tidlig på våren, så de mange vingårdene lå ennå brakk og så litt stusselig ut etter vinteren, men det ville nok bli bedre så snart varmen begynte å ta tak.
Jeg stoppet i Trier, nær grensen til Luxemburg, for natten.
Trier var ansett å være den eldste byen i Tyskland, grunnlagt av romerne etter Julius Cæsars erobringer i disse områdene. Det var flere romerske severdigheter i byen, blant annet den velkjente porten Porta Nigra midt i sentrum. Jeg spaserte litt rundt i byen, gikk forbi hjemmet til Karl Marx som var født i byen, så på gamle romerske ruiner, og vandret tilbake opp åssiden til hotellet som lå på en høyde utenfor byen.
Det man umiddelbart la merke til etter å ha krysset grensen til Luxembourg, var at bensin kostet 5 kr mindre enn i Tyskland. Like over grensen lå bensinstasjonene tett i tett, og sto nok for en betydelig grensehandel. I løpet av de første 500 meterne i landet, passerte jeg minst 10 stasjoner. Jeg hadde aldri hørt om at Luxembourg var en Petro-stat, og så ikke noe til noen borerigger. Så hvorfor bensinen skulle være 25% rimeligere her, var ikke godt å si.
I Luxemburg hadde de tre offisielle språk, fransk, tysk og luxemburgsk (luxemburgisk? luxemburgersk? luxemburgiansk? hvem vet). Som om ikke det var nok blandet de alle tre språkene i dagligtalen. De sa hei på fransk og farvel på tysk og gudene vet hva de kaklet om imellom. Når man ikke engang klarer å bestemme seg for hvilket språk man skal bruke innad i en miniputtstat, har man for lite å stri med som nasjon.
Heldigvis var dette raringlandet nokså lite, og selv med stopp på bensinstasjon for å fylle billig bensin og kjøpe underlige luxemburgske kjeks, tok det ikke mer enn en times tid å krysse hele landet og, uten å se noe skilting eller merke det på særlig annet vis, rulle inn i Frankrike.
