Guatape
Jeg var sikker på at alle i Colombia prøvde å ta livet av meg i trafikken. Disse hyggelige og høflige folkene gikk fullstendig bananas med en gang de satte seg i eller på et kjøretøy. Det tok meg en stund å forstå at de ikke var ute etter å ta livet av meg spesifikt. De prøvde å ta livet av alle andre trafikanter som våget å begi seg ut på veien sammen med dem. Det var alle mot alle. Og de ønsket egentlig ikke å ta livet av noen. Bare komme så nær som mulig for så å gjøre en heroisk unnvikelsesmanøvre i absolutt siste sekund. For så å gjenta det hele rett rundt neste sving. Det var ett eller annet behov for adrenalin eller spenning som drev dem. Her må det da finnes et betydelig uadressert marked for ekstremsportnæringen?
Etter hvert som jeg begynte å skjønne systemet, var det bare å hengi seg til det. Å følge reglene var ansett som usportslig. Som Juan Daniel, guiden som hjalp meg kjøpe motorsykkel, sa det når jeg spurte om hvorfor ingen fulgte fartsgrensene, da det var tett skiltet med 30 og 40 soner. “Skiltene er mer forslag enn fartsgrenser”, svarte han glisende. “I byen er fartsgrensen 50. 80 på hovedveien. På landet kjører du så fort du vil.”
Dette i et land med flere fartsdumper og fotobokser enn i gode gamle Norge. Og i motsetning til i Norge, blir også motorsykler tatt i fotobokser.
Selv om det var en mørk og nihilistisk glede i å se en semitrailer ta forbikjøring av en annen, med motorsykkler på begge sider og biler tutende utolmodig bak, gjennom on 90 graders sving med null sikt forover, og undre seg over at noen som helst overlevde når en annen lastebil kommer dundrende forbi i andre retning ett millisekund etter forbikjøringen, var det nok best å ikke tilbringe for mye tid med denne galskapen.
Helskinnet kom jeg meg til Guatape, et ferieområde rundt en stor kunstig innsjø, med en gigantisk monolitt av granitt som ruver 220 meter over bakken som hovedattraksjon. Det var bygget en trapp i en naturlig sprekk i berget, med over 700 trappetrinn til toppen. Siden monolitten står for seg selv, er utsikten fra toppen upåklagelig.
Slike enestående strukturer i landskapet har i ualminnelig tider vært av stor betydning for urbefolkningen lenge før europeerne dukket opp. I dag må man gå gjennom souvenir-butikken på toppen for å få begynne på nedstigningen…
De mange buktene var fylt med båter og vannscootere. Folk sto på vannski, eller tok seg et glass på restaurantene som lå på flytebrygger uti vannet. Hotell og bungalower var det flust av, både åpne og under oppbygging, de fleste med spektakulær utsikt. Det var plenty av fisk i vannet, og lokal ørret var spesialitet på mange restauranter. Trivelig sted, men litt i overkant turistifisert (hvis nå det er et ord).
Jeg ville opp i fjellene. Utenfor allfarvei. Ut på utvaskede grusveier, steinete stier og rasutsatte fjellveier. Opp i den grønne begynnelsen av Andesfjellene. Det var dette jeg var her for. Det var dette jeg hadde drømt om. Mil etter mil gjennom stupbratte fjellsider, dype daler og uforglemmelige pass.
Utenom hovedveiene, som hadde veldig bra standard, var det en rekke småveier som snirklet seg gjennom fjellene. Disse hadde varierende grad av fremkommelighet, og var betydelig påvirket av regn og jordras. Alt fra vanlige grusveier til steinete krøtter-stier, med jungel på ene siden og fritt fall på den andre.
Ute i fjellene var alt mye roligere og fredeligere enn i byene. Luften frisk og utsikten til stadighet en distraksjon fra å følge med på veien.
Den lille motorsykkelen klarte seg bra disse første dagene. Overraskende lett og stabil på variert underlag.
