Ny motorsykkel
Ingenting får en til å føle seg som en ekte eventyrer som det å vente på at ens søknader, papirer og dokumenter skal bli behandlet og finne sin vei gjennom et Sør-Amerikansk byråkrati.
I ualminnelig tider har oppdagelses-reisende, eventyrer og andre drømmere blitt sittende fast i ukesvis i en eller annen by i påvente av at en underbetalt funksjonær skal finne det for godt å stemple papiret som har ligget på pulten hans i en uke allerede og begynner å bli uleselig på grunn av alle kaffeflekkene og udyrene som gnager sunt det de finner av henslengte dokumenter om natten. Dette er ilddåpen. Dette er hvor de som kan, skiller seg fra resten.
Kontoret for å registrere seg hos de Colombianske trafikk-myndighetene, som er en forutsetning for å få kjøpe motorsykkel, var akkurat slik en innbiller seg. En lang kø strakte seg utenfor en anonym dør på baksiden av et enormt kontorbygg. Etter en halvtime nådde jeg frem til døren, og slapp inn til første sorteringsrunde. Etter utfyllende utspørring og lesing av pass fra mange vinkler, fikk jeg tildelt en kølapp og henvist til annen etasje. I andre etasje var det et stort, dårlig opplyst rom uten vinduer, med 20 saksbehandlere i hver sin nummererte luke, hundre seter med ventende søkere, og en skjerm som viste hvilke kønummer som skulle til hvilken luke.
Jeg hadde hyret inn Juan Daniel fra Colombia Motorcycle Rental & Tours, for å bistå i prosessen. Og det viste seg helt nødvendig. Uten hjelp fra noen som kjente systemet og ikke minst kunne språket, ville hele prosjektet gått i vasken. Men med guiding fra ham, ble de rette papirene stemplet, fingeravtrykk avgitt og jeg ble offisielt registrert inn i de Colombianske trafikk-myndighetenes databaser.
Motorsykkelen jeg bestemte meg for var en Hero Xpulse 200 pro. En liten, Indisk motorsykkel, produsert i Colombia og solgt for en svært edruelig pris. Planen hadde vært å kjøpe en Honda XRE 300, eller den nyere Honda 300 Sahara. Men disse kostet tre ganger så mye ny, og selv 5 år gamle som var gått 45k km, kostet det dobbelte. Dette, i tillegg til lang leveringstid på nye Hondaer, avgjorde det. Så det ble Xpulse. Tiden vil vise om det var et hensiktsmessig valg.
Med sykkelen kjøpt og betalt, var det bare å smøre seg med ytterligere tolmodighet, og vente på at byråkratiet skulle gå sin seige gang, slik at jeg faktisk kunne hente sykkelen og kjøre den lovlig. Dette skulle ende opp å ta enda en uke.
Med flere dager å slå i hjel, leide jeg motorsykkel og dro på enda en guidet tur. Denne gangen til Santa fe, anført av guide Santhiago.
Her krysser vi en hengebru over elva Cauca fra 1895, designet av Cubanerne Jose Maria Villa, som visstnok også hadde jobbet med Brooklyn Bridge i New York.
Tid til fjelltur ble det og.
Oppe på Cerro de las Tres Cruces er det god utsikt over byen.
Men med ett var dagen endelig der. Skiltet var ankommet, dokumenter stemplet og kongen i statsråd hadde innvilget godkjenning av kjøpet.
Og med det kunne eventyret endelig starte.
