Imbabura
Det var opphold og klarvær da jeg ble hentet på det ugudelige tidspunktet kl 04:30 på morgenen. Det lovet ikke bra. Det regner ofte iløpet av et døgn i disse traktene, og hvis det ikke regner om natten, regner det gjerne på dagen. Men men. Man er da vel vanntett. Eller kanskje vasstrukken fra før.
På en humpete vei i en gammel pickup uten særlig fjæringer, skranglet vi oss oppover til startstedet på andre siden av vulkanen.
Herifra tok jeg og guiden Jorge fatt på fjellsiden i det gryende morgenlyset. Utgangspunktet lå på 3200 meter, hvor vegetasjonen i hovedsak består av gress og lave planter. Dette klimatiske nivået i Andesfjellene kalles Paramo, og strekker seg opp til ca 4200 meter.
Første del av ruten var en nokså bratt stigning på kanten av en åsrygg. Fjellet hadde en særegen form hvor hele den nedre delen bestod av slike bratte åsrygger separert av dype kløfter.
Etter en time begynte det å regne. Skylaget ble tettere og tettere. Sikten minket til bare noen meter foran oss. For hver 100 høydemeter sank temperaturen med en grad.
Den øverste delen av fjellet, de siste 200 høydemeterne, var fri for vegetasjon, og besto av vulkansk berg som strakte seg som spirer i alle retninger. Vi fulgte ryggen oppover, flere steder med fritt fall på begge sider. Hele denne delen måtte vi klatre opp på hyller og over avsatser. Jorge måtte flere ganger stoppe, få av seg de våte hanskene og varme opp hendene før vi kunne fortsette.
Så begynte det å snø. Ærlig talt, vi var jo på ekvator. Og været var som en sen oktober dag i Nord-Norge. Gudene må være gale i dette landet også.
Toppen på ca 4600 meter, var nokså spektakulær til tross for den dårlige sikten. Sidene gikk loddrett ned, og vi skimtet den smale ryggen hvor fjellet fortsatt nedover på andre siden.
Vi ble ikke værende så lenge på toppen. Vind og snø gjorde det noe hustrig, så etter noen bilder og oppvridning av våte hansker, tok vi fatt på nedstigningen.
Vel nede gikk vi videre i pøsregnet til det første Kichua landsbyen, hvor vi ble invitert inn på samfunnshuset, plassert foran en varmende vedovn og fikk rykende varm kaffe og brød. Ingenting å si på gjestfriheten i dette landet heller.
