Türkiye

“Hvis du blir stoppet av politiet med dette forsikringsbeviset, kommer de til å ta motorsykkelen fra deg”. Dette var advarselen fra toll-betjenten da de etter over en time med diskusjon lot meg slippe inn i Tyrkia. 

Jeg hadde tatt fergen fra Piraeus til øya Kos, og derfra en miniferge med plass til to biler og to motorsykler til Bodrum sør på den Tyrkiske Rivieraen. Utenlandske kjøretøy måtte kunne bevise at de hadde ansvarsforsikring som gjelder i Tyrkia for å kunne brukes i landet. Fra forsikringsselskapet fikk man et såkalt GreenCard som var et internasjonalt forsikringsbevis som man måtte ha med seg som dokumentasjon. På mitt GreenCard hadde forsikringsselskapet (If) tatt seg bryet med å legge til et ekstra “0” midt inne i regnummeret til sykkelen. Dermed samsvarte ikke forsikringsbeviset med vognkortet. Dette hadde jeg selvfølgelig ikke lagt merke til. Og dette var en slik ting som regimer som har en viss trend mot å bli en autoritær politistat, likte å henge seg opp i.

Jeg ble sittende på toll-kontoret å se noe oppgitt ettersom en kø av tollbetjenter, politi og andre øvrighetspersoner, det må ha vært 10-15 ulike personer, komme inn på kontoret, så på de to dokumentene, bekreftet at de to nummerne ikke var identiske, ristet på hodet og massjerte ut igjen. Heldigvis var det sent på dagen, og da klokken tikket mot 20:00 (som var da grensen stengte) og de andre betjentene gikk for dagen, gav den uheldige tollbetjenten som ble sittende igjen med denne idioten av en turist, dokumentene mine tilbake og ba meg dra før porten stengte og ble låst for dagen. Han ville vel hjem til middag og orket ikke styre mer med dette.

Endelig inne i Tyrkia, kom jeg meg til et hotell, fikk ringt forsikringsselskapet for å få dem til å lage et nytt GreenCard til meg. Jeg satt 20 minutter i kø for så å bli fortalt at de kunne ikke skjønne at det skulle være noe problem at registreringsnummeret på forsikringsbeviset ikke samsvarte med vognkortet eller skiltet på sykkelen. 

Etter alt dette var det en nødvendighet å teste ut tyrkisk øl for første gang, og Raki, det tyrkiske brennevinet, i baren hvor de hadde champions league kamp på storskjerm, samtidig med karaoke og en runde bingo hvor man kunne vinne drinker.

Veien tok meg videre til ruinene av den gamle byen Efesos. Eller til Selçuk som nærmeste by heter i dag. Man kan ikke helt tro hvor stort område ruinene omfatter. Efesos var en rik havneby i flere tusen år. Den inneholdt ett av verdens syv underverker, tempelet til Artemis. Under Romerriket var byen den største etter Roma, og setet for den asiatiske delen av riket. For historie-interesserte var det få ting som toppet det å gå i gatene her hvor gigantiske byggverk lå i ruiner, enorme amfiteater restaurertes og uendelige mengder med marmor lå spredt utover bakken eller sto som deler av ubeskrivelig spektakulære byggverk fra årtusner siden. Slikt måtte bare oppleves. 

Over århundrene trakk havet seg sakte tilbake, vekk fra byen. En havn som etterhvert havner midt i en åker fordi havet har flyttet på seg, viste seg å være mindre nyttig enn i tidligere tider. Byens hovednæring døde ut, og kombinert med gjentatte erobringer og ulike imperiers ransakelse gikk byen i grus i middelalderen. Bare grunnmurene og små rester var igjen, hvor turister fra hele verden nå trasket rundt og bare kunne innbille seg hvor storslått denne sivilisasjonen var før den gikk til grunne.

Pergamon var neste på listen. Ikke fullt så mye marmor som i Efesos, men på sin egen måte like episk. Den gamle byen, som nå var bare ruiner, dekket en hel fjellside. Det var betydelig mindre turister her, faktisk nesten ingen, og de få som var gikk bare oppe på toppen av fjellet hvor de store templene lå. Resten av byen fikk jeg ha for meg selv. Jeg vandret rundt i flere timer i endeløse ruiner hvor folk hadde levd sine liv i tusener av år. En hel verden som var falt i grus og glemt.

På min vei nordover måtte jeg selvfølgelig stoppe i gamle Troya. Her hvor Heinrich Schliman, en av de mest betydningsfulle og destruktive hobbyarekeologene i moderne tid fant oldtidsbyen fra Homers Illiaden, sprengte store deler av den med dynamitt i et forsøk på å være effektiv, og feiltolket omtrent alt han fant. Men like så, dette var byen hvor, før bronsealderkollapsen for 3200 år siden, et slag sto som brente ned byen og brøt de store veggene, slik Homer beskriver. Det skal sies at Troya hadde vært en by i tusener av år allerede, og blitt invadert, brent og gjenoppbygd gjentatte ganger tidligere også. Da Schliman fant kronjuvelene som han erklærte var Helen av Troys juveler, viste disse seg i ettertid å være 1000 år eldre enn noen eventuell ekte Helen, og hadde således vært begravd og glemt helt siden tidligere nå glemte katastrofer.

Det var greit å ha vært der med tanke på viktigheten av disse fortellingene for den vestlige sivilisasjonen. Men ruinene var av begrenset interesse i seg selv, og den store “Troyanske Hesten” de hadde bygget og satt opp ved inngangspartiet sammen med kafeer og suvenirbutikkene gjorde det hele til en noe uværdig affære.